Det var en varm dag i byparken.
Barn jaget duer, unge par spaserte langs smugene, og en eldre mann satt på en benk under et gammelt eiketre med en fiolin.
Han spilte hver dag, samtidig. Folk var vant til musikken hans – lett, litt trist, men på en eller annen måte kjent.
I dag spilte han spesielt stille. Lyden syntes knapt å berøre luften.
En mann gikk forbi – Thomas, skyndende til et møte. Men plutselig stoppet han.
Melodien traff rett i hjertet hans.
Han frøs til, tok deretter noen skritt nærmere og satte seg ned på benken overfor.
«Unnskyld meg …» sa han da fiolinisten var ferdig. «Hvordan kjenner du denne melodien?»
Den eldre mannen smilte.
«Jeg kjenner den ikke. Jeg spiller bare som jeg føler.»
Thomas ristet på hodet.
«Dette er ikke bare musikk. Dette er noe faren min komponerte. Han døde for tjue år siden.» Ingen andre enn ham hadde noen gang spilt denne melodien.
Den gamle mannen senket blikket og var stille en lang stund.
Så sa han stille: «Faren din … het han tilfeldigvis Michael?»
Thomas ble blek.
«Ja … kjente du ham?»
Den gamle mannen nikket.
«Jeg spilte med ham i orkesteret. Det var vår siste øvelse. Han sa: ‘Hvis jeg drar før deg, la denne melodien leve videre.’»
Thomas tørket tårene og satte seg ved siden av ham.
De var stille lenge, og så tok den gamle mannen opp fiolinen sin igjen.
Denne gangen spilte han ikke for et publikum, men for en venn som ikke lenger var med ham.
Folkene rundt ham stoppet og lyttet.
Og Thomas så på ham og tenkte at noen ganger gir skjebnen oss tilbake det vi har mistet – ikke med ord, men med lyder.
