Solen stekte så sterkt gjennom vinduene, som om den ville brenne bort alt som var skjult innenfor disse veggene.
Barn lo utenfor, en gressklipper summet et sted, og duften av friskt gress fylte luften.
Og inne – stillhet. Stillheten som alltid kommer før en storm.
Hun sto ved bordet, skar brød og lyttet til klokken som tikkede.
Sønnen hennes lekte på gulvet og bygde et tårn av klosser. Men hun så ham kaste et blikk på døren fra tid til annen.
Han visste: hvis moren hans var stille, ville det snart begynne.
Så – fottrinn.
Sakte, tunge, smertelig kjente.
Hun løftet hodet. Hjertet hennes hamret mot ribbeina idet nøkkelen vred seg om i låsen.
Døren åpnet seg.
Solen blindet rommet, og han sto i terskelen.
En flaske i hånden, tomhet i øynene.
Han smilte bredt.
«Gjemmer du deg for meg selv om dagen?» Tror du lyset vil redde deg?
Han gikk inn.
Han gikk nærmere.
Lyset gled over flaskeglasset – klart som et blad.
Hun trakk seg tilbake og beskyttet sønnen sin.
Lukten av alkohol blandet seg med duften av gresset utenfor.
Dagen ble plutselig like skremmende som natten.
Han løftet hånden.
Flasken svingte og glitret.
Gutten skrek, gikk frem – og solen traff faren hans rett i ansiktet.
Han blunket, som om han våknet et brøkdels sekund.
Alt frøs til.
Hun sto overfor ham og holdt sønnen hans i skulderen.
Han så på dem og klemte flasken så hardt at knokene hans ble hvite.
Én bevegelse til – og alt ville være avgjort.
Han senket hånden.
Flasken traff gulvet mykt og rullet til siden.
Han så fra sønnen til kona – med blikket til en mann som plutselig så seg selv utenfra.
For første gang på mange år.
Han tok et skritt tilbake. Så et til.
Snudde seg og gikk ut.
Døren lukket seg, og huset ble fylt av stillhet – livlig, ny, ukjent.
Hun sto ubevegelig og kjente beina skjelve.
Gutten presset seg inntil henne, pustet raskt, som om han nettopp hadde løpt langt.
Hun knelte ned, klemte ham, og for første gang på flere år gråt hun bare – ikke av frykt, men av lettelse.
Senere, mot kvelden, pakket hun tingene sine.
Dokumenter, et leketøy, et fotografi – alt som var igjen av hennes gamle liv.
Og uten å lukke døren, gikk hun.
Solen skinte fortsatt utenfor.
Naboene så på fra vinduene sine, men ingen sa et ord.
Hun gikk barbeint langs asfalten og holdt sønnens hånd.
Lyset var blendende, men det skremte henne ikke lenger.
De stoppet ved bussholdeplassen. Gutten krøp inntil henne og spurte: «Mamma, er det dette?»
Hun så ut i det fjerne og svarte: «Ja, det er det nå.»
Noen uker senere bodde de et annet sted. Et lite rom, hvite vegger, lukten av brød om morgenen.
Noen ganger drømte hun om fortiden, men nå våknet hun fredelig.
Hver morgen åpnet hun vinduet og slapp lyset inn.
For nå var det deres – hennes og sønnens.
