Dagen var blendende lys.
Gjennom glassvinduene i hallen spredte solen gylne flekker over gulvet, og luften var fylt med duften av syrin og champagne.
Hun – Alina – sto foran speilet. Hun hadde på seg en lys kjole i fargen av bakt melk og en pent stylet parykk med blonde lokker.
Ingen andre enn brudgommen visste at under det lå glatt hud, brent av cellegift.
Hun hadde vært syk hele fjoråret. Og hele denne tiden hadde han vært ved hennes side.
Da legene sa at sjansene hennes var små, svarte han bare:
«Da får vi tid til å gifte oss.»
Og slik sto de under en bue av hvite roser.
Latter, kamerablink, klirringen av glass.
Alina smilte og kjente luften skjelve.
Men et sted bakerst i hallen sto hun – brudgommens mor.
Reservert, kald.
Helt fra begynnelsen fortalte hun alle at «den jenta» lot som hun skaffet seg medlidenhet.
Ingen trodde henne. Helt til den dagen.
Da de nygifte begynte å danse, kom hun plutselig nærmere.
Sakte, med et påtvunget smil.
«Vel,» sa hun høyt, slik at alle kunne høre, «tror du meg nå?»
Og før noen kunne stoppe henne, dro hun kraftig i Alinas hår. Parykken falt av. Publikum frøs til. Musikken stoppet.
Alina sto midt i salen – skallet, blek og skjelvende.
Øynene hennes glitret ikke av tårer, men av lyset som falt direkte på ansiktet hennes.
Stillheten var så intens at du kunne høre hjerteslagene hennes.
Brudgommen kom nærmere, tok av seg jakken og la den forsiktig over skuldrene hennes.
Så snudde han seg mot moren hennes. «Nå kan alle se,» sa han stille, men høyt nok til at alle kunne høre, «hvem som er virkelig syk her.»
Han tok Alinas hånd og ledet henne ut av salen.
De sto utenfor, i solen.
Hun pustet rolig for første gang.
«Beklager,» hvisket hun, «jeg ødela ferien din.»
«Du ga meg liv,» svarte han. «Og alt annet er uviktig.»
Et år gikk. Hun kom tilbake til den samme hagen der de hadde tatt bildet. Håret hennes – kort, livlig, skinnende i solen. Sykdommen hadde gitt seg. Noen ganger skjer mirakler ikke fordi du venter på dem, men fordi noen vet hvordan man virkelig elsker.
