Middag. Skolestadionet pulserte av lyder: plystring, sprett av en ball, elevenes rop, lukten av varm asfalt og friskt gress. Sommeren gikk mot slutten, men solen skinte fortsatt i øynene deres og reflekterte seg i metallgjerdet.
Åttende klasse «B» sto på banen.
Kroppsøvingslæreren – høy, høylytt, med en evig plystring på brystet – stilte opp elevene.
«Fort, kom dere inn i sirkelen!» ropte han. «La oss teste farten deres før konkurransen!»
Barna lo, noen slo en venn på skulderen, noen kastet en ball. Alle – unntatt én.
Leon. Stille, med en pent knappet genser og joggesko mørklagt av alder. Han prøvde å gli inn, men det gjorde han alltid. Bevegelsene hans var langsommere, gangen hans mer forsiktig, pusten hans ujevn.
Men han prøvde. Hver gang.
«Leon, raskere!» ropte læreren idet gutten akkurat nådde linjen sin.
Leon økte tempoet, men snublet.
Han falt, støttet seg opp på hendene, reiste seg og børstet av seg støvet.
Et sekund var alt stille.
Så humret noen bak ham.
«Forsiktig, mester!» kom en sarkastisk stemme.
Læreren presset leppene sammen.
«Hvis du ikke kan gjøre det som alle andre, sitt i skyggen. Ikke distraher de andre.»
Ordene ble sagt nesten likegyldig. Men de traff som et skudd.
Han kranglet ikke.
Han gikk og satte seg ned ved kanten av jordet, der gresset ble til støv, der det alltid var stillere.
Solen stekte ned på ryggen hans, sekken hans lå i nærheten, og rundt ham kom lyden av andre menneskers stemmer – jevne, høye og raske.
Han så på de andre løpe i sirkler.
Læreren plystret igjen. Ballen rullet mot ham. Han prøvde å gi den tilbake, men han hadde ikke tid. Læreren plukket den opp først.
«Sitt,» sa han kort. «Ikke forstyrr meg.»
Leon nikket. Han løftet hodet mot himmelen. Blendende blå. Skyfri. Luften skalv, og det virket som om selv tiden hadde stått stille.
Og så – noe forandret seg. En gutt sakket farten. Så en annen. En tredje stoppet helt.
Læreren plystret.
«Jeg sa: løp!»
Men ingen løp. Først sto de bare der. Så nærmet noen seg kanten av banen. Så en annen. Stillheten spredte seg som en bølge.
Læreren gikk frem, stivnet. Han så på mens klassen hans, én etter én, kom ut av sirkelen og gikk mot Leon. Stillhet. Sol. Vind.
Han senket fløyta. Og for første gang visste han ikke hva han skulle si.
Neste morgen hilste skolen ham med stillhet. Stadionet var tomt, gresset glitret av dugg. Barna kom tidlig.
Læreren også.
Men Leon dukket ikke opp.
Benken han hadde sittet på i går var tom.
Ingen hadde begynt å varme opp. Ingen hadde rørt ballen.
Læreren sto ved målet og så mot horisonten, der solen sakte steg opp.
Han trodde han ville høre fottrinn når som helst.
Sakte, stille, men selvsikkert.
Og hele klassen, holdt pusten, ventet på det samme.
