Hver morgen begynte på samme måte. Lys filtrerte gjennom trærne, vinduene i nabohusene glitret av dugg, luften luktet friskt og søtt. Det var alltid et eple ved porten min.
Noen ganger knallrødt, noen ganger blekgult, med varme solstråler.
Det lå på samme sted, som om noen hadde plassert det med en spesiell betydning.
Først trodde jeg det var en lek. Kanskje noens vits eller en barneleke.
Men for hver dag som gikk, ble alt merkeligere. Ingen lapper, ingen spor. Bare et eple – ferskt, som om det hadde blitt plukket for bare et minutt siden.
En dag våknet jeg tidligere enn vanlig. Det var stille ute, bare vinden som raslet i bladene.
Jeg sto ved vinduet da jeg hørte lette fottrinn.
Hun dukket opp rundt hjørnet.
En liten jente, omtrent syv år gammel, iført en burgunderrød jakke og med en hvit ryggsekk. Hun nådde porten, bøyde seg ned, satte ned eplet, og – som om hun fornemmet noens blikk – så på huset mitt. Ikke rett gjennom vinduet, nei. Som gjennom det. Så løp hun videre, dit solen allerede hadde berørt den våte asfalten.
Jeg så henne gå. Det var noe i brystet mitt, noe som angst, men mykere – som en merkelig ømhet for noen du ser for første gang.
Neste dag ventet jeg på henne. Jeg sto bak gjerdet, ubevegelig. Luften luktet av fuktig jord, og et sted bjeffet en hund. Og igjen – fotspor.
Den samme jenta. Den samme jakken. Hun satte ned eplet og stoppet et øyeblikk. Hun berørte porten med hånden – lett, nesten forsiktig.
Og så gikk hun videre.
Jeg åpnet porten og gikk ut. Å følge etter henne viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde.
Hun gikk raskt, selvsikkert, som om hun visste hvor hun skulle hver dag.
Hun rundet et hjørne, så et til.
Jeg prøvde å holde avstand.
Husene ble eldre, gatene roligere.
Jenta nådde en lav murvegg, bak hvilken det lå en liten kirkegård.
Hun åpnet porten og gikk inn.
Jeg stoppet.
Et øyeblikk virket det som om luften ble kaldere.
Hun nærmet seg en av gravene, tørket forsiktig av bladene fra gravsteinen og la et eple oppå.
Hun sto der et øyeblikk.
Så smilte hun bare og hvisket:
«Jeg er tilbake igjen, mamma.»
Jeg sto ved porten, ute av stand til å ta et skritt til.
Solen steg sakte og berørte marmoren og det skinnende epleskalet.
Og jeg innså at hver morgen når jeg så denne gaven utenfor huset mitt, var den ikke til meg.
Den var til noen som hadde bodd her før.
