Bussen var overfylt. Det var kveldsrushet, og folk var slitne og irriterte. Noen bar vesker, noen bar telefoner, og noen prøvde rett og slett å ikke tråkke andre på tærne. Anna, som hadde hastet hjem fra jobb, klemte seg endelig inn, grep tak i rekkverket og telte mentalt stoppene til hun kom hjem.
Et par minutter senere rykket bussen til, dørene åpnet seg, og en eldre kvinne steg inn. Gråhåret, iført en pen frakk og med en veske, så hun sliten ut, men hun holdt seg oppreist og verdig. Folkene rundt henne lot som de ikke la merke til det – en klassisk kveldspendling.
Anna sukket og reiste seg.
«Vær så snill å sitte,» sa hun og tilbød seg plassen sin.
Kvinnen smilte takknemlig, satte seg ned, og etter et minutt sa hun stille:
«Takk, du minnet meg om en jente … Hun tilbød meg også plassen sin for mange år siden. Først da var jeg helt annerledes enn den jeg er nå.»
Anna smilte, men innerst inne følte hun en merkelig følelse – som om den frasen betydde noe.
«Virkelig?» spurte hun, uten å skjule nysgjerrigheten sin.
Den eldre kvinnen nikket.
«Ja. Jeg var på den samme bussen da. Jeg bare gråt. Jeg mistet lommeboken min og visste ikke hvordan jeg skulle komme meg hjem. Og en jente, en ung en, kom bare bort, satte seg ved siden av meg, ga meg penger og sa: ‘Vennligheten kommer tilbake.’»
Anna følte en varme i brystet. Hun husket: den morgenen, den samme bussen, den samme kvinnen. Hun var bare tjueto da, og hun hadde faktisk hjulpet den eldre passasjeren uten å forvente noe tilbake.
Hun så på kvinnen ved siden av seg – samme holdning, samme blikk. Og i det øyeblikket smilte hun og la til:
«Og nå har vennligheten kommet tilbake igjen.»
Ved neste stopp sakket bussen farten. Anna hjalp kvinnen av, og kvinnen berørte lett hånden hennes før hun gikk. «Takk igjen. Du kan ikke engang forestille deg hvordan et enkelt sted noen ganger kan gjenopprette troen på folk.»
Etter at dørene hadde lukket seg, stirret Anna ut av vinduet et langt øyeblikk og tenkte på hvor umerkelig livet gir tilbake det vi har gitt til andre.
