Trafikken sto stille. Kveldsbyen summet, biler tutet, noen hastet hjem, andre bladde gjennom telefonene sine og ventet på at lyset skulle bli grønt. En kvinne sto i fotgjengerovergangen – omtrent trettifem år gammel, med en bukett markblomster i hånden. Hun så ut som en vanlig forbipasserende, men noe i blikket hennes var merkelig: hun så ikke på trafikklyset, men på motsatt side av veien.
Forbipasserende la knapt merke til henne før hun plutselig dekket ansiktet med hendene og begynte å gråte. Stille, lydløst, men desperat. Folk begynte å snu seg. En mann som sto i nærheten spurte klosset: «Føler du deg uvel? Trenger du hjelp?»
Hun ristet på hodet, men sa etter et øyeblikk: «Nei, det er bare … jeg har kommet hit for første gang på ti år.»
Han ble overrasket. Kvinnen tørket øynene og pekte på et lite hjørne overfor, hvor en grå betongsokkel sto under et tre. Nesten usynlig blant reklametavlene. «Det var en ulykke her for ti år siden,» sa hun stille. «Broren min krysset gaten, og jeg sto her, på denne siden. Jeg holdt en bukett da også. Til ham.»
Mannen så ned. Biler kjørte forbi, folk gikk, trafikklysene endret seg, og hun sto fortsatt der, uten å krysse.
«Jeg kjøper de samme blomstene hvert år,» la hun til. «Men først i dag turte jeg å komme hit igjen.»
Lyset ble grønt. Mannen rørte seg ikke. Han tok bare av seg luen, bøyde hodet litt og sa: «Da la oss krysse sammen.»
De gikk ut på krysset – hun med buketten, han ved siden av henne, stille. Og da de kom til den andre siden, la kvinnen blomstene ved foten av et gammelt tre og smilte for første gang på lenge.
