Det var en typisk dag for Emily. Jobb om morgenen, deretter shopping, og om ettermiddagen måtte hun levere sønnens glemte matboks på skolen. Familien hadde nylig flyttet til området, og gutten – Jake – holdt fortsatt på å tilpasse seg den nye skolen, klassekameratene og lærerne. Han var bare ni, men han kom ofte hjem stille, og når han ble spurt: «Hvordan var dagen din?» svarte han med et enstavelsesord: «Bra.»
Emily gikk inn på skolen, gikk ned den lange gangen som luktet av maling og kritt, og gikk mot sønnens kontor. Hun hørte stemmer i døren. Den ene var Jake. Den andre – en annen gutt, litt høyere, hånlig.
«Hvorfor har du alltid en gammel matboks?» spurte han.
«Fordi …» Jake nølte. «Det var pappas.»
«Faren din døde, ikke sant?» Den andre guttens stemme ble lavere, men med et snev av nysgjerrighet, ikke sympati.
«Ja,» svarte Jake stille. «Men jeg er ikke lei meg. Jeg bruker den bare fordi pappa sa at det alltid er plass til noe godt i denne matboksen.»
Emily stoppet utenfor døren og klamret seg til sekken sin full av mat. Tårene spratt plutselig frem i øynene hennes. Hun husket dagen mannen hennes – den muntre, godmodige Michael – kjøpte denne matboksen og spøkefullt sa til sønnen sin:
«Det viktigste er at den alltid ikke bare inneholder mat, men også noe som gjør deg glad.»
Etter hans død insisterte Jake selv på å gå på skolen med denne gamle matboksen – metall, ripete, men med det samme lille klistremerket i hjørnet: «Smil i dag.»
Emily sto utenfor døren og lyttet mens guttene begynte å snakke om andre ting, og prøvde å ikke lage en lyd. Og da hun kom inn i klasserommet og ga sønnen den glemte snacksen, så han på henne og smilte – med det samme myke, litt flaue smilet som farens.
Hun klemte ham bare uten å si et ord. Og for første gang på lenge innså hun: Jake husket ikke bare faren sin. Han levde slik at han ikke skulle bli glemt.
