Da Dominic kom tilbake til morens gamle leilighet, virket luften der stille. Alt sto som hun hadde forlatt det: en kopp i vinduskarmen, en gammel lenestol ved TV-en, et fotografi av familien på veggen. Lenge nølte han med å pakke ut. Alt føltes for personlig – som et snev av fortid som fortsatt hang igjen.
Han begynte med skapet – gammelt, knirkende og luktet lavendel. Inni lå det pent sammenbrettede kjoler, en eske med knapper og et album med gulnede fotografier. Men helt nederst, bak en stabel med gensere, la han merke til en treeske. Liten, med et falmet mønster, låst med en liten hengelås.
Han fant nøkkelen senere – i syskrinet hennes, blant spolene og nålene. Låsen klikket, og lokket gled opp.
Inni lå det brev. Pent knyttet med et blått bånd. Og over, et fotografi av en ung kvinne som smilte og holdt hånden til en mann han aldri hadde møtt.
Han løsnet båndet og begynte å lese. Det første brevet var datert tjue år før han ble født.
«Min kjære, jeg venter fortsatt. Ingen vet at du eksisterer. Jeg verdsetter brevet ditt som et åndedrag.»
Dominic leste, og med hver linje utfoldet livet til en mor han ikke visste noe om seg foran ham. Kjærligheten hun bar gjennom tiårene.
Det siste brevet var kort.
«Jeg skrev aldri mitt siste ord i livet til deg. Men kanskje sønnen min en dag vil vite at jeg elsket.»
Han satt på gulvet, holdt brevene, og følte fortiden og nåtiden smelte sammen i et enkelt øyeblikk.
Nå står denne esken i hjemmet hans – ikke som en hemmelighet, men som en påminnelse om at enhver mor har en historie hun bærer i hjertet sitt til slutten.
