Marias studio lå i en gammel bygning med avskallet gips og et skilt der bokstavene nesten var blitt fullstendig visket ut av tiden. Hun hadde jobbet der i tjue år – hun kjente hver sprekk i gulvet, hver vane til klientene sine. Folk kom til henne ikke bare med klær, men også med minner. Noen ganger kom de med gamle gjenstander bare for å bli berørt – for å vekke dem til live igjen.
Den morgenen satt Maria ved symaskinen sin da døren klinket mykt, og en kvinne på rundt femti kom inn. Hun holdt en pent sammenbrettet veske i hendene.
«God ettermiddag. Jeg ble fortalt at du kan restaurere en gammel kjole. Den tilhørte moren min, og jeg vil være sikker på at den ikke blir borte.»
Hun brettet ut kjolen – grå, tung, med et enkelt snitt og en håndsydd kant. Maria innså umiddelbart at den ikke var billig. Denne kjolen hadde en gang blitt brukt med omhu, ikke til spesielle anledninger, men «til hverdags» – det var tydelig på de pene, nesten usynlige flekkene på sømmene.
«Selvfølgelig, vi får se,» svarte Maria. «Stoffet er fortsatt sterkt. Bare fôret trenger å skiftes; du skjønner, trådene smuldrer allerede opp.»
Hun tok kjolen med hjem – det ble for tett i studioet om kveldene. Hun la den ut på bordet, skrudde på skrivebordslampen, tok frem en saks og begynte forsiktig å rakne opp fôret.
Da hun nådde venstre sidesøm, grep saksen tak i noe hardt. Først trodde Maria det var en knapp, men en liten stoffbunt falt ut av åpningen. Hun brettet den forsiktig ut – og en tynn gullring glimtet i håndflaten hennes.
På innsiden var det en gravering: «Alltid i nærheten.»
Maria satte seg ned, la ringen i håndflaten og stirret på den en lang stund. Hvor mange år hadde den vært der, sydd inn i fôret? Hvem gjemte den? Hvorfor? Hun snudde kjolen og la plutselig merke til det – sømmen der var sydd litt annerledes, av en hånd som var hastig, men forsiktig.
Neste dag kom kvinnen for å hente kjolen. Maria tok ringen ut av en liten eske og ga den til henne i stillhet.
Først forsto hun ikke – så skalv fingrene hennes, og øynene hennes fyltes med tårer.
«Dette er min fars ring. Han forsvant da jeg var barn. Moren min fortalte meg aldri hva som skjedde med den. Jeg trodde den var borte.»
De sto i stillhet lenge. Kvinnen gikk ikke, men fortsatte å stryke stoffet med fingrene, som om hun prøvde å huske hvordan kjolen en gang hadde luktet – hjem, varme, morens hender.
Etter at hun hadde gått, satt Maria lenge ved symaskinen. Maskinen sto ubevegelig, lampen summet lavt, og vinden raslet utenfor vinduet. Hun tenkte: noen ganger lever ting virkelig lenger enn mennesker – fordi de ikke er sydd med tråder, men med minner.
