Dagen begynte rolig – klar, varm, med duften av støv og sol.
Luften skalv over asfalten, blader raslet dovent i en lett bris.
Et sted i det fjerne lo barn, en butikkdør smalt igjen, og sykler klirret.
En gutt på rundt ti år sto på bussholdeplassen.
Tynn, iført en lett vindjakke, med en hvit stokk forsiktig presset mot beinet.
Han så ikke – han lyttet. Han lyttet til gaten, vinden, fottrinnene til forbipasserende, bjeffingen til en hund et sted i det fjerne.
Alt rundt ham speilet seg i ham, som i stille vann.
Skyer samlet seg i vest. Himmelen mørknet gradvis, som om noen sakte slokket lyset.
Det luktet torden og våt jord.
Det første vindkastet løftet støv, løsnet en gammel veske, og gutten spente seg litt – som om han følte at verden var i ferd med å falle fra hverandre.
Den første dråpen falt på asfalten og etterlot en mørk flekk. Så en andre.
Og plutselig kom stormen på én gang – et brøl, en vind, lysglimt.
Regnet feide over gaten som en bølge. Folk løp i alle retninger, paraplyer ble revet ut, dører ble smalt igjen.
Gutten ble værende der han var.
Han sto ubevegelig, med hodet litt bøyd, som om han prøvde å finne retningen.
Og så landet en kråke ved siden av ham – våt, skinnende, svart, med dråper på vingene.
Den kraket kort, skarpt, som om den ropte.
Så lettet den og slo seg ned litt lenger unna, mot husene.
Gutten løftet hodet. Han beveget seg forsiktig fremover, stokken hans gled gjennom pyttene.
Fuglen lettet igjen og satte seg på gjerdet.
Han fulgte den, skritt for skritt, som om han kunne høre den gjennom lyden av regnet.
Og slik beveget de seg: hun fra lyktestolpe til lyktestolpe, han fulgte stemmen hennes.
Noen ganger satte kråken seg veldig nærme, som om den sjekket om den hadde falt bak.
Vinden brakk grener, rørene raslet, vannet rant, og mellom dem var det noe rolig, stille, nesten hellig.
Da stormen begynte å avta, svingte gutten inn på gårdsplassen til et gammelt hus.
Kråka landet på rekkverket, kraket en siste gang og forsvant bak trærne.
Gutten kjente etter porten, deretter døren, låsen, nøkkelen.
Og han gikk inn.
Gaten var stille igjen. Bare regnet dryppet fra hustakene, og luften var tung, klar, og luktet av leire og himmel.
Og litt senere dukket kråka opp på taket igjen – tørr, rolig, som om den ikke hadde fløyet noe sted.
Den satt og så mot gaten.
Kanskje den ventet.
Eller kanskje den bare husket veien.
