Morgenen begynte som vanlig. Byen våknet akkurat, gatene badet i mykt sollys. Sarah skyndte seg til jobb – kaffe i koppholderen, telefon i GPS-en, musikk som spilte mykt i bakgrunnen. Alt gikk som vanlig helt til hun lente seg over for å plukke opp en penn som hadde falt ned fra passasjersetet.
Det sekundet kostet henne et irritert tut bakfra og kanskje et forsinket møte. Men det var akkurat det sekundet – som politiet senere skulle si – som reddet livet hennes.
Da Sarah så opp, hadde trafikklyset allerede blitt grønt. Bilene foran begynte å bevege seg, men av en eller annen grunn ga hun ikke gass med en gang – den vanlige bevegelsen ble plutselig forsinket et brøkdels sekund. Og i det øyeblikket, bokstavelig talt foran bilen hennes, løp en gutt med ryggsekk ut bak en parkert varebil.
Han var tydeligvis forsinket til skolen og bestemte seg for å krysse veien. Sarah bremset kraftig, hjulene skrek, og bilen stoppet bare noen centimeter fra barnet.
Han frøs til, med vidåpne øyne. Et sekund før – hvis Sarah ikke hadde lent seg over for å gripe tak i håndtaket – ville hun allerede ha økt farten. Det hele endte i et øyeblikks stillhet før hjertet sank i brystet.
Gutten sa stille: «Beklager … jeg så ikke.»
Sarah gikk ut av bilen, knærne skalv. Hun satte seg ved siden av ham og klemte ham bare, usikker på hva hun skulle si. Et minutt senere kom moren hans, andpusten, skrikende og i tårer. Da det hele var over, satte Sarah seg tilbake i bilen og klarte ikke å starte motoren på lenge.
Hun sa senere:
«Jeg skjente på meg selv for å bli distrahert. Og så innså jeg – noen ganger bremser skjebnen oss slik at vi kan legge merke til de viktigste tingene.»
