Solen var spesielt varm den dagen.
Skogen fylte med duften av furuharpiks, våt jord og noe søtt, nesten honningaktig.
Lena gikk sakte langs stien med en kurv med epler i hånden.
Plutselig hørte hun – ikke et skrik, ikke et brøl, men en stille, kvelende lyd av smerte.
Hun stoppet.
En bjørnunge lå mellom røttene til et gammelt eiketre. Liten, dekket av blader, med poten fanget i en rusten felle.
Den skalv og rørte seg ikke.
Lena sank ned på kne. Hjertet hennes hamret høyere enn vinden.
Hun var redd – selvfølgelig var hun det. Men frykten hennes var stillere enn medlidenheten.
Hendene hennes skalv da hun forsiktig åpnet jernet, centimeter for centimeter.
Fellen knakk, og poten ble løsnet. Bjørneungen rygget tilbake, så på henne med øyne fulle av smerte og tillit – og løp vekk.
Sommeren gikk, deretter høsten.
Lena vokste opp, men hun husket fortsatt den dagen – lukten av blod, den varme pelsen, blikket.
En vinter, da hun kom tilbake fra skolen, gikk hun seg vill. Snøen falt i laken, vinden pisket isete støv over veien.
Hun vandret til hun falt.
Da hun våknet til seg selv, sto en bjørn ved siden av henne. Stor, fullvoksen, med mørk pels og kjente øyne.
Han satt stille ved siden av henne, som en vokter.
Så dyttet han henne med snuten, varmet henne med kroppen sin, skjermet henne mot vinden.
Han dro ikke.
Hver kveld kom han til huset hennes. Han kom ikke nærmere, bare sto i skyggen av trærne.
Lena visste – det var ham. Den rette.
Og en dag sa hun stille ut av vinduet:
«Takk for at du fant meg.»
Siden den gang har folk sagt: Lena har sin egen vokter. Bjørnen som en gang hadde blitt reddet – og nå reddet henne.
Og det var noe riktig med det.
Som om verden hadde husket at godheten kan komme tilbake.
