Da Dominic kom tilbake til sin mors gamle leilighet, virket luften stille. Alt var akkurat som hun hadde forlatt det: en kopp på vinduskarmen, en gammel lenestol ved fjernsynet, et familiebildet på veggen. Han nølte lenge før han begynte å sortere gjennom eiendelene hennes. Alt virket for personlig – som å røre ved en fortid som fortsatt var levende.
Han begynte med garderoben – gammel, knirkende, med duft av lavendel. Inni lå det pent brettede kjoler, en eske med knapper og et album med gulnede fotografier, pent ordnet. Men helt nederst, bak en haug med gensere, la han merke til en trekasse. Den var liten, med et slitt mønster, låst med en liten lås.
Han fant nøkkelen senere – i syboksen hennes, blant trådruller og nåler. Låsen klikket, og lokket åpnet seg.
Inni lå det brev. Pent bundet sammen med et blått bånd. Og på toppen – et bilde av en ung kvinne som smilte og holdt hånden til en mann han aldri hadde sett før.
Han løste opp båndet og begynte å lese. Det første brevet var datert tjue år før han ble født.
«Min kjære, jeg venter fortsatt. Ingen vet at du eksisterer. Jeg verner om brevet ditt som om det var min egen pust.»
Dominic leste, og for hver linje ble livet til moren hans, som han ikke visste noe om, avslørt for ham. Kjærligheten hun hadde båret med seg gjennom tiårene.
Det siste brevet var kort.
«Jeg skrev ikke mitt siste ord til deg i livet. Men kanskje min sønn en dag vil vite at jeg elsket ham.»
Han satt på gulvet, holdt brevene i hendene og følte fortiden og nåtiden smelte sammen til ett øyeblikk.
Nå står esken i hjemmet hans – ikke som en hemmelighet, men som en påminnelse om at hver mor har en historie hun bærer i sitt hjerte til det siste.
