Marias atelier lå i et gammelt hus med avskallet puss og et skilt hvor bokstavene nesten hadde falmet bort med tiden. Hun hadde jobbet her i tjue år og kjente hver eneste sprekk i gulvet og alle vanene til kundene sine. Folk kom til henne ikke bare med klær, men også med minner. Noen ganger tok de med seg gamle ting bare for at noen skulle ta på dem – slik at de skulle «bli levende» igjen.
Den morgenen satt Maria ved symaskinen sin da døren raslet stille og en kvinne i femtiårene kom inn. Hun holdt en pent brettet pakke i hendene.
«God ettermiddag. Jeg har hørt at du kan restaurere gamle kjoler. Den tilhørte moren min, og jeg vil ikke at den skal gå tapt.»
Hun brettet ut kjolen – grå, tykk, med et enkelt snitt og en håndsydd kant. Maria skjønte umiddelbart at det ikke var et billig plagg. Denne kjolen hadde en gang blitt brukt med omhu, ikke på høytider, men «i hverdagen» – dette var tydelig fra de ryddige, nesten usynlige lappene på sømmene.
«Selvfølgelig, vi får se», svarte Maria, «stoffet er fortsatt sterkt. Bare fôret må byttes ut, ser du, trådene er allerede i ferd med å smuldre opp.
Hun tok kjolen med seg hjem – det ble for tett i verkstedet om kvelden. Hun la den ut på bordet, skrudde på skrivebordslampen, tok frem en saks og begynte forsiktig å trekke ut fôret.
Da hun kom til venstre sidesøm, traff saksene noe hardt. Først trodde Maria at det var en knapp, men en liten bunke stoff falt ut av kuttet. Hun brettet den forsiktig ut, og en tynn gullring glitret i håndflaten hennes.
På innsiden var det en inngravering: «Alltid nær».
Maria satte seg ned, la ringen i håndflaten og stirret på den i lang tid. Hvor mange år hadde den ligget der, sydd inn i fôret? Hvem hadde gjemt den? Hvorfor? Hun snudde kjolen og la plutselig merke til at sømmen på dette stedet var sydd litt annerledes, av en hånd som var travel, men forsiktig.
Dagen etter kom kvinnen tilbake for å hente kjolen. Maria tok ringen ut av den lille esken og rakte den stille til henne.
Først forsto hun ikke, men så begynte fingrene hennes å skjelve og øynene fylte seg med tårer.
«Dette er min fars ring. Han forsvant da jeg var barn. Moren min fortalte meg aldri hva som skjedde med ham. Jeg trodde den var tapt.
De sto i stillhet i lang tid. Kvinnen gikk ikke, men strøk fingrene over stoffet, som om hun prøvde å huske hvordan denne kjolen en gang luktet – av hjem, varme, morens hender.
Da hun gikk, satt Maria lenge ved symaskinen. Maskinen sto urørlig, lampen summet stille, og vinden suste utenfor vinduet.
Hun tenkte: Noen ganger lever ting virkelig lenger enn mennesker – fordi de er sydd sammen ikke med tråd, men med minner.
