«Vi trodde vi ikke ville rekke det i tide»: historien om redningen av en bjørn som gikk 80 kilometer med en krukke på hodet
Denne historien begynte i midten av juli. Det var varmt, luften glitret over furutrærne, og i villmarken mellom landsbyene Lesnoy og Severny la lokale jegere merke til merkelige spor – dype poteavtrykk, som om dyret gikk ustøtt og i sikksakk. Noen kilometer unna ble det funnet merkelige riper og spor av blod i sanden. På det tidspunktet visste ingen at dette var begynnelsen på den vanskeligste redningsaksjonen de siste årene.
Et par dager senere dukket det opp en video i en lokal gruppe. Overvåkningskameraopptak fra et dacha-kooperativ viste en bjørn som gikk langs veien til elven. På hodet hadde den et skinnende objekt som lignet en blikkboks eller bøtte. Den snublet, støtte borti et gjerde og falt til slutt om. Folk som så videoen trodde ikke på den i begynnelsen: «Falskt», «iscenesatt», skrev de i kommentarene. Men jegerne bekreftet at sporene var ekte.
Da frivillige fra det lokale dyreredningssenteret ankom stedet, var det nesten ingen spor igjen – det hadde regnet. Bare poteavtrykk på den gjennomvåte bakken og noen få tufter med brun pels var igjen. De bestemte seg for å bruke en drone med et termisk kamera. På den tredje dagen oppdaget de den: en enorm mørk skikkelse gikk langs elvebredden, fra side til side, som om den var blind.
«Den kunne ikke se noe i det hele tatt», husker frivillige Andrei. «Boksen var av metall, med skarpe kanter. Vi skjønte at den hadde vokst fast i pelsen og huden. Hadde vi ikke funnet ham den dagen, ville han ganske enkelt ha kvelt seg.»
Det tok nesten åtte timer å nærme seg dyret. Bjørnen, utmattet, vaklet og falt i buskene, men angrep ikke. Da de endelig klarte å bedøve ham og fjerne boksen, ble det klart hva han hadde vært gjennom. Det var spor av blod og pels inne i boksen, og bjørnens snute var arret og øynene hans var betente. Han hadde gått rundt 80 kilometer uten å se veien, kun ledet av lukten av vann og instinktene sine.
Da boksen ble fjernet, frøs alle til. Bjørnen trakk pusten dypt, som om han kjente luften for første gang på lenge. Og da bedøvelsesmidlet sluttet å virke, reiste den seg ganske enkelt opp, så på menneskene og… gikk sin vei. Sakte, men sikkert, mot taigaen. Ingen prøvde å stoppe den.
Noen dager senere kom frivillige tilbake til stedet. Der den hadde ligget, var det fortsatt synlige spor etter potene og tauet. Nå henger det et skilt på treet: «Han overlevde.» Og på redningsmannskapets kontor, på en hylle ved vinduet, står den samme boksen – rusten, bøyd, med bulker og kloremerker. Under den ligger en lapp: «For å huske at styrke ikke bare ligger i tenner og klør. Noen ganger ligger styrken i tålmodighet og håp.»
Historien spredte seg på sosiale medier, men for dem som var der, var det ikke bare en tilfeldighet. Det er en påminnelse om hvor langt et levende vesen kan gå hvis det vil overleve. Og at selv de mest skremmende historiene noen ganger ender med et pust – rent, fritt og levende.
