Det var en helt vanlig dag på München lufthavn. Køen ved sikkerhetskontrollen gikk sakte, folk gjespet, la koffertene sine på transportbåndet og fikk passene sine sjekket. Alt gikk greit inntil en eldre kvinne nærmet seg sikkerhetskontrollen – kort, kledd i en grå kåpe og et pent bundet skjerf. Ansiktet hennes viste tegn til tretthet, men øynene hadde en mild, nesten barnslig ro.
«Bare mat til datteren min», sa hun stille til betjenten på engelsk med en svak aksent, mens hun la den gamle kofferten sin på transportbåndet.
Da kofferten passerte gjennom røntgenmaskinen, rynket operatøren pannen. Inni var det rette linjer som lignet konturene av en slags struktur. Dette var ikke bokser eller pakker. Betjenten ba om å stoppe transportbåndet. På skjermen var det en tett form, for symmetrisk, for tydelig til å bare være mat.
Kvinnen ble bedt om å vente. Hun ble synlig nervøs, fingrene hennes skalv, men stemmen hennes forble rolig:
«Jeg sverger, det er ikke noe ulovlig der inne. Bare mat», gjentok hun.
Skiftlederen ble tilkalt. Han kom bort og ba henne åpne kofferten. Låsen klikket, og lokket åpnet seg sakte.
Inni var det faktisk matvarer – pent stablet poser, bokser, brød. Men under dem var det et lag med tykt stoff, og under stoffet var det noe innpakket i et gammelt laken. Da betjenten løftet kanten, gikk det et sus gjennom hallen. Det var ikke metall, ikke et våpen – noe annet.
Foran dem lå et objekt som lignet mer på en del av en gammel statue. Et steinfragment med utskårne mønstre og ansikter, mørknet av tidens tann. Kvinnen sank stille ned i en stol.
«Dette… dette er mannen min», hvisket hun. «Han var arkeolog. Han døde under en utgraving for tretti år siden. Vi klarte aldri å finne alt han fant. Jeg tar med meg funnet hans hjem. Det er det eneste som er igjen av ham.
Betjentene utvekslet blikk. Inspeksjonen tok nesten en time. Ingen tegn til smuglergods, ingenting ulovlig. Bare en gammel stein, som ifølge eksperter var mer enn tre tusen år gammel.
De lot henne gå. Før hun gikk, stoppet hun ved betjenten som først hadde lagt merke til den «merkelige formen» og sa:
«Noen ganger er ting som virker mistenkelige, bare et uttrykk for noens kjærlighet.
Da hun gikk, stirret betjenten lenge på røntgenskjermen, hvor omrisset av den samme kofferten fremdeles var synlig i det grå lyset. Og nå virket den formen ikke skremmende på ham, men overraskende menneskelig.
