Køen i supermarkedet gikk sakte fremover. Folk sto trøtte, noen scrollet gjennom telefonene sine, andre flyttet nervøst varene fra hånd til hånd. En ung jente sto nær kassen – i en slitt frakk, gamle sko og med uflettet hår. Hun hadde ikke sminke, bare tretthet og en lett forvirring i øynene.
Hun holdt noen få enkle varer – brød, melk, litt frokostblanding og epler. Da det ble hennes tur, tok hun en gammel veske ut av bagen, tok ut noen brettede sedler og spurte stille:
«Unnskyld, hvis jeg kommer litt til kort, kan jeg fjerne en vare?»
Kassereren, ung og selvsikker, med lange negler og lys leppestift, lo høyt:
«Å, nå begynner vi! Kanskje jeg skal gi deg rabatt av medlidenhet?»
Flere i køen smilte hånlig. Noen hvisket:
«Se, hun bruker tydeligvis ikke hele lønna si på kosmetikk.»
Jenta rødmet og senket blikket.
«Beklager, jeg bare…», begynte hun, men stemmen hennes sviktet.
Hun tok frem vekslepengene, telte dem, og ja, hun manglet faktisk et par mynter.
«Da må du ta bort eplene,» hvisket hun.
Kassereren rullet dramatisk med øynene og ropte spottende:
«Hørte dere det? Ta bort eplene! Hun har ikke nok penger!»
Køen begynte å summe. Noen fnøs, noen vinket avvisende med hånden. I det øyeblikket kom en mann bakfra – iført en arbeidsjakke, med skitne hender, som om han nettopp hadde kommet fra en byggeplass. Han la en bunke sedler på transportbåndet og sa rolig:
«Jeg betaler for alt jenta har.»
Kassereren stivnet.
«Kjenner dere hverandre?»
«Ja», sa han, så på jenta og la til: «Hun er legen som reddet sønnen min for en måned siden.»
Køen ble stille. Støyen stilnet, til og med skanneren sluttet å pipe. Jenta så opp og kjente ham igjen.
«Jeg gjorde bare jobben min…», sa hun stille.
Mannen smilte:
«Og nå gjør jeg min.»
Ingen lo lenger. Selv kassereren, som skjulte øynene sine, slo raskt inn beløpet og rakte henne posen i stillhet.
Og da jenta gikk ut, hadde regnet sluttet, og solen tittet plutselig frem bak skyene – som om den ville si: rettferdighet finnes tross alt.
