Da flyet fra Praha landet i Lyon, var terminalen full av folk – barn skrek, kofferter rullet rundt, og det ble gitt informasjon på tre språk. Elise sto ved bagasjebåndet, trøtt etter nattflyet. Kofferten hennes var helt vanlig – grå, med en blå merkelapp og spor etter gamle klistremerker. Da bagasjebåndet bremset opp, så hun en som var helt lik, tok den og skyndte seg mot utgangen.
Hjemme åpnet hun kofferten og innså at innholdet ikke var hennes. I stedet for genseren og kameraet hennes, lå det pent brettede herreskjorter, en bok på italiensk og en eske merket «Non aprire» – «Ikke åpne».
Hun nølte et øyeblikk. Så løftet hun forsiktig lokket. Inni lå det gamle brev bundet sammen med snor og et fotografi av en kvinne med et barn. På baksiden sto det: «Paris, 1984». Under var det en kort beskjed:
«Jeg har alltid trodd at du en dag ville få dette.»
Elise kunne ikke bare legge alt tilbake. Hun fant en merkelapp med et etternavn på – Lorenzi, M. – og ringte flyselskapet. Et par timer senere ga de henne et nummer. Hun ringte det, og en mann svarte umiddelbart. Stemmen hans var rolig, men spent.
«Beklager… Jeg tror jeg tok kofferten din», begynte hun.
«Hvis du fant esken…», avbrøt han. «Så skjebnen bestemte seg for å minne meg om det likevel.»
De ble enige om å møtes på en kafé i nærheten av stasjonen. Da mannen kom, holdt han et gammelt fotografi – den samme kvinnen, det samme barnet. Han sa at moren hans hadde oppbevart disse brevene hele livet, og at kofferten var hennes siste gave til ham før hun døde.
Elise ga ham esken. Han takket henne, og i det øyeblikket falt det en stillhet mellom dem – ikke en pinlig stillhet, men en varm, menneskelig stillhet.
Da hun kom hjem, lyste en melding opp på skjermen på telefonen hennes:
«Takk. Takket være deg husket jeg at minner har en stemme.»
