Veien var nesten tom. Solen skinte ned på frontruten, asfalten glitret i varmen, og musikken i bilen overdøvet alt rundt ham. Alexei hadde det travelt – et møte, telefonsamtaler, forretninger. Han kjørte fort nedover motorveien, irritert over hver eneste bil som «kryp» foran ham.
Plutselig dukket det opp blinkende lys bak ham. En ambulanse. Sirenen skar gjennom luften og krevde forkjørsrett. Alexei kikket kort i speilet og presset leppene sammen.
«Hvorfor er dere alle i veien?» mumlet han og svingte skarpt uten å tenke seg om, og kuttet av ambulansen.
Ambulansesjåføren bremset hardt, bilen svingte, og i et øyeblikk så det ut til at den ikke ville holde seg på veien. Men det gjorde den. Alexei bare smilte og tråkket på gassen.
Han så ikke ansiktet til personen som satt ved siden av sjåføren. Han hørte ikke de paniske ordene til legen som prøvde å holde fast i intravenøsen, la ikke merke til hvordan hånden på båren knapt løftet seg, som om noen fortsatt kjempet for livet.
Neste dag våknet han som vanlig. Han skrudde på TV-en, hentet en kopp kaffe og bladde mekanisk gjennom nyhetene.
Og plutselig – et bilde. Motorveien. Hans hjemlige vei. Den samme ambulansen.
Overskrift: «Ambulansen klarte ikke å frakte pasienten. Mannen døde på vei til sykehuset.»
Han rynket pannen. Noe trakk i hjertet hans. Han bla videre og stivnet.
Etternavnet til den avdøde. Alder. Foto.
På bildet var en gråhåret mann med et kjent smil og øyne han ikke hadde sett på flere år. Hans far.
Faren hans, som han ikke hadde snakket med siden krangelen deres. Faren hans, som han hadde lovet å besøke «i helgen».
Faren hans, som ble fraktet av akkurat den ambulansen han ikke hadde gitt forkjørsrett.
