Da Mark Lawrence kjørte SUV-en sin mot fjellene, hadde han ingen intensjon om å bli en nyhetshelt. Det skulle bare være en kort tur – tre dager med stillhet, telt, kamera og morgendugg. Han la telefonen i bilen for å «ta en pause fra sivilisasjonen». Men etter én dag på turen skjedde det noe ingen turist noensinne forventer.
Tre kilometer inn på stien ble veien blokkert av en plutselig storm. Regnskyllet fortsatte, og sterk vind veltet flere trær og blokkerte veien tilbake. Da Mark prøvde å komme seg rundt ruskene, skled han, falt ned fra en stein og rullet ned den våte skråningen. Han våknet opp nederst, midt i en tett skog. Ryggsekken hans var borte, kompasset hans var ødelagt, og venstre benet hans gjorde så vondt at han knapt kunne stå.
Den første dagen prøvde han å rope, plystre og lete etter stien. Men i stedet for svar var det bare vindens brøl og raslingen fra grenene. Om kvelden ble det klart at ingen ville høre ham. Da husket Mark en vane som en gang hadde virket merkelig for ham, men som nå reddet livet hans.
Siden ungdommen hadde han ført dagbok over sine observasjoner av naturen – han noterte hvilke planter som var spiselige, hvor man kunne finne vann, hvordan man kunne skille giftige bær fra sikre. Han lærte å lytte til lydene i skogen, å forstå hvor bekken var, hvor dyrene var, hvor stien var. Han visste at hvis han ikke fikk panikk og sparte på kreftene, ville naturen gi ham en sjanse.
På den tredje dagen uten mat sluttet han å føle seg sulten. Han drakk vann fra bekken, laget et ly av grener og holdt seg varm med mose. På den femte dagen snublet han over gamle dekkspor – knapt synlige, men det ga ham håp. Hver dag skrev han enkle ord på barken av trærne: «Jeg lever. Beveger meg vestover.» På den måten ville de som kom for å lete etter ham, forstå hvilken retning han var på vei.
På den tiende dagen fant redningsmannskapet ham – avmagret, gjengrodd, med sprukne lepper, men i live. «Hadde det ikke vært for min vane med å observere, lytte og ikke gi opp, ville jeg bare ha lagt meg ned og aldri reist meg igjen», fortalte han senere til reporterne.
I dag bor Mark ved kysten og lærer barn overlevelsesferdigheter. På veggen hans henger et papir som redningsmannskapet fant: ujevne bokstaver skrapet inn med en kniv – «Jeg skal hjem.»
