Kafeen var nesten tom. Det var en høstmorgen, med duften av fersk kaffe og våt asfalt utenfor vinduene. Bak disken sto en ung servitør og kjedet seg, med en telefon i hånden og et uttrykk av evig tretthet i ansiktet. Hun tørket mekanisk av bordet, bla gjennom feedet sitt og sukket av kjedsomhet.
Dørklokken ringte svakt, og en eldre kvinne kom inn i rommet. Hun var liten, bøyd, kledd i en falmet frakk og et gammelt skjerf. Hun stoppet ved disken, som om hun nølte med å komme nærmere.
«God morgen», sa hun forsiktig. «Kan jeg bare sitte her en liten stund?»
Servitrisen så opp, kastet et blikk på henne og svarte kaldt:
«Hvis du bestiller noe, kan du sette deg. Vi er ikke en veldedighetsorganisasjon.»
Kvinnen så forvirret ut, kastet et blikk på de tomme bordene og så tilbake på jenta:
«Jeg… jeg har bare ikke nok penger.» I går tok jeg med paier til guttene på byggeplassen, og i dag…» Hun stoppet, som om hun kom med unnskyldninger. «Jeg er bare litt sliten.»
Servitrisen krysset armene og sa, høyere enn nødvendig:
«Vi gir ikke folk mat gratis, bestemor! Hvis du vil hvile, gå til parken!»
Stemmen hennes bar gjennom hele rommet. To kunder ved nabobordet snudde seg. Kvinnen så flau ut, senket blikket og gikk mot døren.
«Beklager», hvisket hun og strakte seg etter vesken sin.
Men da reiste mannen som satt ved vinduet seg. Høflig og uten et ord tok han en seddel ut av lommeboken og gikk bort til disken.
«Frøken, vær så snill å bringe frokost og kaffe til denne damen», sa han lavt. «Og sett det på min regning.»
Servitrisen rødmet, men nikket stille. Kvinnen så forvirret på ham, uten å forstå hva som skjedde.
«Men… jeg kan ikke ta imot…», begynte hun.
«Jo, det kan du», svarte han mildt. «Du reddet broren min en gang.»
Servitrisen stivnet med brettet. Kvinnen rynket pannen.
«Broren din?»
Mannen nikket.
«Du jobbet på sykehuset da han hadde ulykken. Du dro ikke hjem den kvelden, du ble hos ham til morgenen. Jeg husket ansiktet ditt.»
Kvinnen dekket munnen med hånden, og tårer velte opp i øynene hennes.
«Herregud… hvor mange år har gått…»
Han smilte:
«I dag er det min tur til å hjelpe deg.»
Først nå innså servitrisen hvor dumme ordene hennes hadde hørtes ut. Kafeen ble stille. Selv kaffemaskinen virket å ha stoppet.
