Køen i supermarkedet gikk sakte fremover. Folk var slitne, noen klaget, andre sjekket telefonene sine. Kassereren – en ung kvinne med knallrøde lepper og irritasjon i stemmen – skannet varene raskt, nesten som om hun kastet dem gjennom skanneren. Det var kveld, like før helgen, og kassen ringte av mynter og nervøse stemmer.
Da det ble turen til en eldre kvinne i en lang grå frakk og en gammel strikket beret, ble det spesielt stille. Hun la bare noen få varer på transportbåndet: et brød, en pakke smør, litt frokostblanding og en flaske melk. Hun tok frem vesken, åpnet den forsiktig og begynte å telle myntene – en etter en, med skjelvende fingre.
«Kan du skynde deg?» sa kassereren irritert.
«Beklager, kjære, jeg ser bare ikke så godt…», svarte kvinnen lavt, uten å se opp.
Køen var allerede i bevegelse. Noen sukket høyt, noen smilte hånlig. Kassereren rullet med øynene og sa høyt med påtatt tretthet:
«Selvfølgelig. Du har alltid for lite penger! Hvorfor teller du ikke hjemme i stedet for å lage oppstyr her?»
Kvinnen rødmet som om hun hadde blitt tatt på fersken i å gjøre noe skammelig.
«Beklager, jeg har litt for lite… Jeg legger igjen oljen, ok?» sa hun stille.
Kassereren fnøs og la oljen til side.
«Neste!» ropte hun skarpt, som om hun prøvde å overdøve sin skam.
Den eldre kvinnen brettet forsiktig sammen varene sine, senket blikket og gikk sakte mot utgangen.
Men før neste kunde kom til kassen, brøt en lav mannlig stemme stillheten:
«Vet du hvem du nettopp ydmyket?»
Kassereren så opp. Foran henne sto en mann i uniform – ubarbert, trøtt, med øyne som uttrykte både smerte og besluttsomhet.
«Det er min mor,» sa han. «Hun jobbet i denne butikken, i akkurat denne avdelingen, i tjue år, til hun ble sengeliggende. Og vet du hva? Hun tillot seg aldri å snakke til folk på den måten du nettopp gjorde.
Kassereren ble blek og frøs med munnen åpen. Køen ble stille.
Mannen tok frem lommeboken, betalte stille for morens varer og la til oljen hun hadde glemt.
«Mamma, vent ved utgangen», sa han lavt.
Så vendte han seg mot kassereren:
«Noen ganger trenger en person ikke småpenger, bare litt respekt.»
Kvinnen med bereten snudde seg, med tårer glitrende i øynene. Hun ville si noe til sønnen sin, men han bare smilte. Folkene i køen var stille, noen senket blikket, noen tørket bort tårer.
Kassereren satt lenge på plassen sin uten å se på kundene. For første gang den dagen følte hun seg virkelig skamfull.
Da den eldre kvinnen forlot butikken, klemte hun sønnens hånd og hvisket:
«Ikke vær sint, sønn. Det viktigste er at du er her. Resten er småpenger.»
