Regnet kom plutselig — kraftig, kaldt, høstlig. Veiene ble mørke, folk gjemte seg under paraplyer, busser og minibusser kjørte saktere enn vanlig. Maria sto ved bussholdeplassen og klemte vesken og skjerfet sitt. Hun var sen på jobb – datteren hennes hadde følt seg uvel den morgenen, så hun måtte være sammen med henne lenger. Nå hadde hun det travelt, var nervøs og ble våt i regnskyllet.
Da minibussen stoppet, pustet Maria lettet ut. Bussen var nesten full, men det var en ledig plass. Hun tok frem en seddel og ga den til sjåføren.
«Gi meg den tjuendefemte, er du snill», sa hun lavt.
Sjåføren, en sterk mann på rundt førti med et grovt ansikt og trøtte øyne, sa irritert:
«Ingen småpenger? Jeg har uansett ikke veksel, det er det samme hver dag!»
«Beklager, dette er alt jeg har…», sa Maria, flau.
«Så gå ut og skaff veksel,» sa han kaldt, uten å snu seg.
«Men det regner…» sa hun lavt.
«Hva så? Dette er jobben min, ikke veldedighet!»
Noen i bussen lo lavt. Noen andre snudde seg bort for å se ut av vinduet. Ingen sa et ord.
Sjåføren stoppet minibussen brått ved neste trafikklys:
«Nå er det nok, jeg går av! Ikke forsink folk.»
Maria senket blikket, reiste seg stille, takket ham og gikk ut i regnvær. Kåpen hennes ble umiddelbart gjennomvåt, håret klistret seg til ansiktet hennes. Hun gikk langs veikanten til frontlysene forsvant rundt svingen.
Sjåføren mumlet noe under pusten, skrudde opp musikken og kjørte videre. Han la ikke merke til en bil som kjørte ut fra nabofeltet – en svart SUV med blinkende lys. Bilen kjørte sakte opp ved siden av minibussen hans.
Ved neste stopp så sjåføren en mann i uniform stå i regnet. Mannen nærmet seg døren og viste kort frem ID-kortet sitt.
«Satte du av en kvinne i regnet for et øyeblikk siden?» spurte han rolig.
«Hva angår det deg?» svarte sjåføren irritert.
«Hun er moren min», svarte mannen.
Det ble stille i bussen. Selv radioen sluttet å spille. Sjåføren ble blek og så seg nervøst rundt. Han ville si noe, men mannen hadde allerede vendt seg mot utgangen.
«Hun ville ikke sagt et ord til deg,» sa han, «men det skal jeg. Noen ganger avslører en enkelt handling hvem du egentlig er.»
Han gikk uten å vente på svar. Sjåføren satt lenge uten å starte motoren. Utenfor vinduet fortsatte regnet å falle, som om det vasket bort noens skyld.
I det øyeblikket var Maria allerede på vei hjem, fremdeles skjelvende av kulde – men med varme i hjertet. Tross alt hadde noen kommet etter henne.
