Da Callahan-familien kjøpte et gammelt hus i forstedene til Portland, forventet de ikke noe uvanlig. Huset sto på en tomt hvor det ifølge naboene hadde bodd bønder i begynnelsen av forrige århundre. Om våren bestemte John Callahan seg for å renovere bakhagen: grave et hull til en terrasse, plante trær og installere drenering.
Alt gikk greit inntil gravemaskinen traff en solid steinring. Operatøren trodde det var fundamentet til et gammelt skur, men jo mer jord de fjernet, jo tydeligere ble det: under steinene var det en perfekt rund sjakt. En brønn. Gammel, men veldig pen, med håndlagde vegger.
John tilkalte en sikkerhetsingeniør – bare i tilfelle det var en gammel gruve. Spesialisten undersøkte brønnen og sa at den tydeligvis var bygget for over hundre år siden: datidens teknologi, det spesielle murverket, kalkmørtelen. Det var mørkt i bunnen. De bestemte seg for å senke ned en lanterne på et tau.
På en dybde på omtrent seks meter berørte lykten noe fast. Først så det ut til å være bare en steinblokk, men lyset reflekterte fra en glatt overflate, som metall. Det var ikke vann på bunnen, men den var dekket av våt leire, tett og klebrig.
Et par dager senere kom de tilbake med utstyr. John insisterte på å gå ned selv – brønnen var solid nok. Vennene hans og en lokal historiker sikret ham. På bunnen så han et objekt – en massiv steinsirkel med metallinnsatser rundt kantene. Midten var kuttet helt flat, og inni var det en jerncylinder, som et lokk til noe.
Da de forsiktig fjernet leirlaget, ble det klart at dette ikke bare var en stein – det var et lokk som dekket et lite rom. Metallet var dekket av rust, men inni kunne man skimte linjer som lignet på gamle verktøy eller en mekanisme.
Etter lange konsultasjoner ble det klart at dette var en del av en gammel pumpe – en innretning som ble brukt av bønder på slutten av 1800-tallet for å hente vann fra dypt under bakken. Men det var noe rart ved den: slike pumper var vanligvis plassert utenfor, ikke under bakken, og var aldri dekket med en stein.
Historikere foreslo at det kan ha vært en brønn her som senere ble omgjort til en slags lagringsanlegg. Det finnes imidlertid ingen bevarte dokumenter om slike konstruksjoner i området.
Callahan-familien bestemte seg for å la funnet være som det var, uten å grave dypere. Brønnen ble bevart, og det ble installert et glassdeksel på toppen. Nå står det et uvanlig monument over fortiden i gårdsplassen: under et lag med glass kan man se en gammel stein med metallelementer, hvor man fremdeles kan se spor etter menneskehender som bodde her for mer enn hundre år siden.
Og noen ganger, når lysene tennes om kvelden, reflekteres glansen av metallet på bunnen av brønnen i glasset – en påminnelse om at en hel historie kan være skjult under ethvert hus, man trenger bare å grave litt dypere.
