Det var varmt og stille den dagen. Naboene varmet seg på benker, noen klippet plenen, og gamle herr Hansen sto ved gjerdet sitt og så tankefullt ned i bakken. Da guttene fra nabolaget – Eric, Tom og Jamie – løp bort til ham, sa han plutselig:
«Gutter, vil dere tjene noen kroner? Hjelp meg å grave et hull. Jeg skal plante et tre – la det vokse, så vil det gi skygge til barna deres.
De takket gjerne ja. De tok spader og begynte å grave. Bakken var myk og fuktig etter den nylige regnen. Latter, samtaler – alt var rolig og enkelt. Men etter en halvtime traff Erics spade noe hardt. Lyden var dump og metallisk.
«Hei, herr Hansen, det er noe her!» ropte han.
Den gamle mannen kom nærmere, så ned og ansiktet hans forandret seg øyeblikkelig. Fargen forsvant fra kinnene hans, hendene hans skalv litt. Han knelte langsomt ned og begynte å forsiktig rive bort jorden. Under et lag med leire dukket det opp en metallboks – gammel, med rustne hengsler og hjørner, men tydeligvis godt begravd.
«Hva er det?» spurte Tom.
Bestefaren var stille i lang tid. Så pustet han stille ut:
«Jeg trodde den aldri ville bli funnet …»
Han tok frem en foldekniv og brøt forsiktig opp låsen. Med et klikk åpnet lokket seg med et knirk. Inni lå en bunke gulnede brev innpakket i snor og en liten trekasse. På lokket var det håndskåret et navn: Louise.
Barna så på hverandre. Den gamle mannen satte seg på bakken og holdt esken i hendene.
«Det var… for lenge siden.» Stemmen hans skalv. «Hun bodde i dette huset før krigen. Vi var barn. Jeg lovet å oppbevare brevene hennes og ikke vise dem til noen mens jeg levde. På den tiden trodde jeg at jeg gjorde det rette. Men da var det for sent.
Han åpnet esken. Inni lå et fotografi av en ung jente i en kjole med hvit krage og en gutt ved siden av henne, smilende, med øyne som lett kunne gjenkjennes som unge Hansens.
Barna var stille. Stillheten var så tykk at man kunne høre en huske knirke et sted bak gjerdet.
Den gamle mannen så på dem, med glitrende øyne, men stemmen var rolig:
«Vel… nå vet dere det også.
Han lukket esken forsiktig, la den tilbake i kassen og dekket den med jord igjen.
«La oss plante et tre her,» sa han. «La det vokse. La det huske det folk prøver å glemme.»
Og da den første grønne spiren dukket opp på det stedet noen dager senere, virket det som om det ikke bare var et tre som vokste opp av jorden, men en hel historie, for tung til å bære alene.
