Det var en helt vanlig dag, som hundrevis av andre.
Den varme luften fra supermarkedet blandet seg med duften av bakevarer, kaffe og vaskemiddel.
Folk hastet rundt, noen klaget over prisene, Noen gjespet og stirret på telefonene sine.
Køen ved kassen beveget seg sakte, med stille samtaler og rasling fra poser.
Hun var den siste i køen. Ung, gravid, med en rund mage og et trøtt ansikt.
Svette glitret på pannen hennes – enten fra varmen eller fra nervøsitet.
De mest vanlige varene lå på transportbåndet: brød, melk, litt frukt og babysokker.
Kassereren skannet varene mekanisk til et stille signal hørtes, som indikerte at kortet var blitt avvist.
«Prøv igjen», sa hun med skjelvende stemme.
«Betalingsfeil», svarte kassereren og så på skjermen.
«Kanskje… bare noen av dem?», la hun til stille, men stemmen hennes brøt.
Køen bak henne ble stille.
Bare noen hostet ubehagelig.
Hun åpnet vesken, telte småpengene sine, og plutselig fylte øynene seg med tårer.
«Beklager… Jeg… Jeg må nok legge igjen noe av det», sa hun og la tilbake eplene og sokkene.
Hendene hennes skalv. Ansiktet hennes viste forvirring og skam.
Kassereren, en ung mann på rundt tjuefem, stivnet plutselig.
Han så på henne, så på varene, så tilbake på skjermen.
Og han sa stille:
«Vent litt.»
Han åpnet lommeboken, tok ut en seddel og la kortet sitt på terminalen uten å se på køen.
«Alt er betalt», sa han, som om ingenting spesielt hadde skjedd.
Hun så opp, med skjelvende lepper.
«Hvorfor gjorde du det?» spurte hun, knapt hørbart.
Han smilte.
«Moren min sa alltid: Hvis du kan hjelpe, så hjelp, ikke vent på takk.»
Hun var stille.
Tårer rant nedover kinnene hennes, men det var ingen smerte eller skam i dem – bare stille takknemlighet.
Køen forble stille.
Noen så bort, andre smilte.
Og den unge mannen fortsatte å skanne varene som om ingenting hadde skjedd.
Men stemningen i butikken hadde forandret seg.
Den føltes varm og levende.
Det var som om noen hadde slått på et lys – ikke et elektrisk lys, men et menneskelig lys.
