Loppemarkedet i enden av gaten luktet alltid av støv, kaffe og gammelt treverk. De solgte alt der – fra slitte bøker til antikke speil som fremdeles syntes å reflektere ansiktene til sine tidligere eiere. Den kalde lørdagen kom Alex, en høy mann i førtiårene, trøtt og litt fortapt etter skilsmissen, vandrende inn. Han lette ikke etter noe spesielt. Han vandret bare mellom rekker, som om han håpet å finne ikke en gjenstand, men en ny mening.
En gammel koffert fanget hans oppmerksomhet. Den var brun, med metallhjørner og et slitt håndtak. Selgeren, en gråhåret mann i en strikket genser, sa at han hadde kjøpt kofferten av en ukjent kunde som hadde lagt igjen eiendelene sine i oppbevaring og aldri kommet tilbake.
«Den er solid,» smilte han. «Laget på 60-tallet. De lager ikke slike lenger.»
Alex løftet kofferten – den var tyngre enn den så ut. Prisen var latterlig lav, så han bestemte seg for å kjøpe den. Kanskje bare som dekorasjon i den tomme leiligheten, hvor ekkoet fortsatt svarte på hans fotspor.
Da han tok med seg kjøpet hjem og satte kofferten på bordet, la han merke til at den ene låsen åpnet seg lett, men den andre virket fastlåst. Etter noen minutter med å fikle med en skrutrekker, ga låsen endelig etter. Lokket klikket opp, og rommet ble på en måte stillere – som om tiden hadde stoppet opp for et øyeblikk.
Inni lå det en bunke med pent bundne brev. Gulnede konvolutter, falmede frimerker, håndskrift med elegante krøller. Under dem lå et fotoalbum i skinn. På første side var det en ung kvinne med et mykt smil og øyne som virket å skjule en hel historie. Under bildet sto det skrevet: «Emily, 1963».
Alex skrudde på bordlampen og begynte å lese brevene. De var adressert til en mann ved navn Thomas. Brevene begynte med «Min kjæreste…» og endte med ordene «Jeg vil vente på deg, uansett hva som skjer». For hver side ble Alex mer og mer oppslukt av en annens liv: kjærlighet, separasjon, løfter, krig, håp. Det siste brevet var datert 1967, og i det skrev kvinnen at hun dro fordi hun ikke lenger kunne vente.
I bunnen av kofferten fant han en liten konvolutt med en gullkjede og et hjerteformet anheng. Inne i anhenget var det et lite bilde av den samme mannen, Thomas. Ved siden av lå en togbillett som aldri hadde blitt brukt.
Alex sov ikke hele natten. Han kunne ikke riste av seg følelsen av at disse brevene hadde funnet ham av en grunn. Dagen etter begynte han å lete etter Emily og Thomas. Han brukte uker på å lete gjennom arkiver, aviser og gamle adresser. Til han en dag, gjennom et gammelt slektstre-fellesskap, mottok en melding fra en kvinne ved navn Sarah.
«Dette er foreldrene mine», skrev hun. «Moren min døde for ett år siden. Hun sa alltid at hun hadde mistet kofferten med brevene hans, og at uten dem følte hun at hun hadde mistet en del av seg selv …»
En uke senere kom Sarah. Da Alex ga henne kofferten, brøt hun ut i gråt da hun åpnet den – akkurat som han hadde gjort den dagen.
«Du aner ikke», sa hun, «hvor lenge jeg har lett etter dem.»
Hun takket Alex og la igjen en liten konvolutt før hun gikk. Inni lå et av Emilys brev, som hun senere hadde funnet blant noen gamle papirer. Det inneholdt ord som Alex hadde lest dusinvis av ganger:
«Hvis noen noen gang finner dette, la dem huske: kjærlighet dør ikke, den venter bare på at noen skal høre den.»
Siden den gang hadde kofferten stått i Alex’ stue – tom, men ikke uten betydning. For noen ganger er alt du trenger å gjøre for å endre livet ditt, å åpne en lås som ingen har våget å røre på lenge.
