Morgenen begynte rolig.
Solen steg over åsene og spredte langsomt gyldne glimt over gresset.
Luften luktet av høy og fuktig jord, og en kjølig bris blåste fra dammen.
Han gikk ut i hagen, som alltid, iført en gammel skjorte og med en kopp dampende te i hånden,
og med en kjent gest ropte han på geita:
«Vel, Belka, skal vi gå?»
Geita kom ut av fjøset, ristet på hodet, og bjellen klinget.
Hun fulgte alltid etter ham – rolig, viktig, som om hun forsto hvert eneste ord.
Han strøk henne over nakken og smilte:
«Du er smart, selv om du er sta.»
Hagen bak huset var innhyllet i en lett tåke.
Grenene på det gamle epletreet bøyde seg under vekten av frukten. Han gikk nærmere for å sette stigen på plass og justere støtten.
Plutselig la han merke til at Belka ble oppmerksom.
Ørene var spisset, blikket rettet oppover – rett inn i trekronen.
Han rakk ikke å forstå hva som skjedde.
Geita sprang plutselig frem og rammet ham i siden med all sin kraft. Han vaklet, tok et skritt tilbake –
og i det øyeblikket knakk treet.
Lyden var kort, som et skudd.
Stammen brakk i to, grenene falt ned og spredte blader og epler. Han falt ned i gresset, presset hendene mot brystet og kjente hjertet slå et sted i halsen. Ekornet sto i nærheten, fnøs, pustet tungt – og så rett på ham.
Han strøk hånden over hodet hennes, ute av stand til å tro at hun fortsatt pustet.
«Du… du visste det, ikke sant?»
Hun blunket, dyttet håndflaten hans, som om alt var over.
Det luktet juice, knuste epler og liv. En lett bris rørte bladene på de fallne grenene, og solen lekte med glimt i pelsen hennes. Han satt og så på treet og tenkte –
hvor merkelig: noen ganger kommer frelsen med hover og lukten av gress.
Siden den gang hadde han aldri hevet stemmen til Belka. Og hver gang han hørte klirringen fra bjellen hennes,
følte han et sted dypt inne i seg den samme morgenstemningen –
og en takknemlighet som ikke kan beskrives med ord.
