Morgenen var klar, nesten vårlig, selv om kalenderen sta fast viste slutten av september.
Solen, gylden og sjenerøs, lå på hustakene, på vannpytter etter nattens regn, på ansiktene til forbipasserende som hastet – noen til jobb, andre bare bort fra stillheten.
Broen pustet ut varmen fra jern. Bilene beveget seg som en elv – kontinuerlig, tungt, rumlende.
Han satt på kanten av fortauet – en gråhåret mann i en gammel rullestol, ubevegelig, som en del av landskapet. På knærne hadde han en bok uten bokmerke, som han ikke lenger åpnet.
Han bare så på vannet under seg, på solens glans, som fragmenter av år som var gått.
Noen ganger så noen på ham – et raskt, klosset blikk, av medlidenhet. Men han hadde ikke fanget noens blikk på lenge.
Han levde i takt med hjulene og pausene. Hans verden var roligere enn alle andres.
Og så – en skarp lyd. Skriket fra dekkene, lukten av gummi som rev seg gjennom luften.
I den andre enden av broen krysset en jente i hvit frakk, med hodetelefoner i ørene, veien på rødt lys. Hælen hennes satte seg fast i risten.
Hun rykket til med beinet – uten å lykkes.
Folk på fortauet stoppet opp. Noen løftet telefonen. Noen lukket øynene, fordi de ikke ville se hvordan det ville ende.
Og han kjørte bare videre.
Hendene hans skalv, men hjulene adlød ham. Vinden blåste i ansiktet hans, barnevognen ristet, men han stoppet ikke.
Hun la merke til ham først i siste øyeblikk – blikket hennes var fullt av uforståelse og frykt.
Han strakte ut hånden – en kort, bestemt bevegelse. Han grep tak i håndleddet hennes og rykket henne ut av veien.
Biler bremset brått, tiden sto stille mellom øyeblikkene.
Sammenstøtet traff siden av barnevognen – et dumpt smell, ingen skrik.
Jenta falt på fortauet.
Hun kravlet mot ham og gjentok noe usammenhengende. Folk løp allerede, noen ringte etter ambulanse.
Han lå på asfalten med øynene åpne. Og i dem var solen – myk, som i barndommen.
Hun gråt og holdt hånden hans. Og plutselig la hun merke til et fotografi som stakk halvt ut av lommen hans – en kvinne med kort blondt hår og det samme smilet som nå var frosset på hans lepper.
Ambulansen kom raskt, men stillheten som fulgte etterpå var annerledes – tett, usynlig, nesten hellig.
Forbipasserende sto i stillhet. Selv bilene på broen stanset opp et øyeblikk.
Solen gled nedover rekkverket, over håret hennes, over barnevognen som lå på siden.
Og plutselig ble alt klart – han prøvde ikke bare å redde henne av plikt.
Det var som om han hadde mislyktes en gang før.
Og nå – hadde han lyktes.
