Solen oversvømmet salen med gyldent lys.
Luften dirret av varme, hvisking og den lette duften av roser. Champagnen glitret på de hvite dukene, og et sted i hjørnet klikket fotografens linse nervøst.
Anna sto i midten, kjolen hennes skinte som om den var vevd av morgenlyset.
Hun holdt buketten hardere enn nødvendig, som om hun var redd den ville forsvinne hvis hun slapp den.
Mark sto overfor henne – høy, rolig, nesten fredfull. Øynene hans var rolige, men for stille for denne dagen.
Alle holdt pusten.
Musikken stilnet.
Verten uttalte den velkjente setningen:
«Mark, vil du ta Anna til din hustru?»
Stillhet.
Og så, plutselig, ett kort ord:
«Nei.»
Det hørtes stille ut, nesten mildt. Men det var som om glass hadde knust et sted i luften.
Noen lo ubehagelig – av sjokk. Noen mistet et glass.
Anna rørte seg ikke. Hun blunket bare én gang, som om hun prøvde å våkne.
Mark sto rett opp, uten å skjule blikket.
Han pustet ut som om han hadde bestemt seg for å puste ordentlig for første gang noensinne.
Så snudde han seg langsomt og gikk nedover gangen. Hans fotspor ekko i alles hjerter.
Han stoppet ved kanten, der Emma sto. Annas venninne. I en lyseblå kjole, med ansiktet blekt.
Og så knelte Mark ned på ett kne foran henne.
Hallen frøs.
Alt sto stille – luften, solen, til og med pusten.
Han sa stille:
«Jeg kan ikke late som lenger. Jeg elsker deg. Det har jeg alltid gjort.»
Emma sto som om hun var under vann. Leppene hennes skalv. Øynene hennes strålte ikke av lykke, men av smerte. Hun så på Anna, og det var et blikk som blandet alt: skam, ømhet og umuligheten av å velge.
Mark ventet fortsatt.
Det var stille rundt dem. Bare suset fra kjolene og det fjerne klirret fra glassene.
Emma ristet langsomt på hodet.
«Nei, Mark.»
«Men…» Han rakk ikke å fullføre setningen.
Hun tok et skritt tilbake og la til med en litt skjelvende stemme:
«Ikke slik. Ikke her. Ikke etter henne.»
Anna gråt ikke. Hun sto bare der og så på mens det som skulle ha vært begynnelsen, ble til slutten.
Mark senket blikket. Emma vendte seg bort.
Sollys strømmet inn gjennom vinduet, varmt og likegyldig.
Pollen fløt på gulvet.
Og det virket som om tiden hadde stoppet i det øyeblikket da de tre innså:
kjærlighet kan være ekte – og likevel ikke skje.
