Anna satt i kjøkkenet og drakk opp den kalde teen sin, da en melding fra mannen hennes dukket opp på skjermen på telefonen hennes.
«Kan jeg ta ham med hjem?» og et bilde. En liten kattunge, dekket av skitt, med våte poter og store, runde øyne, så rett inn i kameraet.
Hun smilte. Mannen hennes reddet ofte løshunder, men hver gang sa han at det var «siste gang».
«Selvfølgelig, ta ham med», skrev hun uten å nøle.
En time senere åpnet døren seg. Daniel kom inn i rommet med et håndkle i hånden, der en liten pakke var pakket inn. Kattungen skalv og pipet svakt, og rundt halsen hang et tynt, nesten usynlig halsbånd. Det så gammelt og mørkt ut, med en liten medaljong.
Anna bøyde seg ned for å fjerne halsbåndet og tørke pelsen. Men da medaljongen snudde seg, stivnet hun. Metallringen var gravert med bokstaver – ikke bare et navn, men en hel inskripsjon:
«Hvis du leser dette, har han funnet deg.»
«Er dette en spøk?» hvisket hun.
Daniel rynket pannen:
«Jeg fant ham i et gammelt lager utenfor byen. Det var ingen andre der. Han satt bare ved veien og miaet.
De prøvde å åpne medaljongen – inni var det et lite stykke papir. På det gulnede papiret var det gammel håndskrift og en adresse. Et hus tre kvartaler fra gaten deres.
Neste morgen bestemte de seg for å ta kattungen med dit. Huset viste seg å være forfallent, med bordede vinduer og en gjengrodd hage. Ingen svarte på dørklokken, men da de kom nærmere, brøt kattungen seg plutselig løs fra armene deres, hoppet ned på bakken og løp til porten.
Den stoppet ved terskelen, mjaute, og døren knirket fra innsiden. En eldre kvinne sto på terskelen. Hun dekket munnen med hendene mens hun så på dyret.
«Er dette… ham?» spurte hun, og tårer strømmet nedover ansiktet hennes. «Jeg mistet ham for åtte år siden…»
Det viste seg at kattungen med medaljongen tilhørte hennes avdøde sønn. Siden hans død hadde katten forsvunnet, og familien hadde bestemt seg for at han var borte. Kvinnen sa at før han døde, hadde sønnen hennes sagt: «Hvis noe skjer, vil han finne noen som trenger ham.»
Anna og mannen hennes lyttet stille mens kvinnen strøk kattungen og hvisket noe i øret hans. Da de gikk, takket hun dem og sa:
«Vet dere, noen ganger gir dyr mer enn bare varme. Noen ganger gir de minner.»
Hjemme satt Anna lenge ved vinduet og så på gaten der kattungen nylig hadde forsvunnet.
Og da telefonen hennes lyste opp igjen med en melding fra mannen hennes: «Se hvem jeg fant igjen…», gikk det en kulde nedover ryggraden hennes.
