Det var en varm sommerdag, og veien var nesten tom. Ved utkjøringen av en liten by satt en eldre kvinne ved veikanten, foran seg hadde hun en kasse dekket med en brodert duk. Et skilt ved siden av sto det med store bokstaver: «Hjemmedyrkede grønnsaker. Billig.» Biler kjørte forbi, noen stoppet for å kjøpe agurker eller tomater.
Da patruljebilen stoppet ved bodet hennes, ble den gamle kvinnen først forskrekket.
«Jeg blir ikke her lenge, gutter», sa hun hastig. «Jeg trenger bare litt penger til medisiner.»
Den unge betjenten smilte og så på kollegaen sin:
«Ikke vær redd, bestemor, ingen kommer til å gi deg bot.»
Mens de skrev noe ned i notatboken, blåste det opp. Kluten som dekket kassen løftet seg og falt til bakken. En rund, tung gjenstand rullet ut fra under kluten – den så verken ut som en krukke eller en grønnsak. En av politimennene bøyde seg ned, i den tro at det var en slags gammel vekt eller beholder. Men da han plukket opp gjenstanden, forsvant smilet hans.
Det var en rusten metallkule – solid, med inngraverte symboler og dype riper. Kvinnen ble blek og presset hendene mot brystet.
«Ikke rør den», sa hun lavt. «Den er gammel… Jeg fant den bak huset da jeg gravde i hagen.»
Betjentene utvekslet blikk. Det var spor av korrosjon på overflaten av kulen, men under dem var det merkelige merker – noe som lignet koordinater eller et serienummer. En av dem tok frem radioen sin:
«Sentralen, dette er patrulje tjue-to. Vi må sjekke et funn, muligens ammunisjon fra krigstiden.»
Tjue minutter senere ankom et bombeteam. De satte den gamle kvinnen i bilen og sperret av området rundt granaten med gult bånd. Bombeekspertene løftet forsiktig gjenstanden og bekreftet etter en kort undersøkelse at det ikke var en attrapp. Det var en ekte artillerigranat fra andre verdenskrig, som fortsatt var farlig.
Kvinnen gråt da hun så på esken med grønnsaker:
«Herregud, jeg trodde det bare var en stein …»
Etter å ha sjekket, viste det seg at det faktisk gikk en rekke gamle skyttergraver bak tomten hennes. Granaten hadde ligget under jorden i mer enn sytti år før den havnet i hendene hennes.
Da alt var over, hjalp offiseren, den som først hadde henvendt seg til bestemoren, henne med å samle sammen tingene hennes. Han tok stille en seddel ut av lommen og la den på esken.
«Til medisiner, som lovet», sa han.
Bestemoren smilte svakt og svarte stille:
«Takk, gutten min. Ellers ville ingen trodd at grønnsaker noen ganger kan koste et liv.»
