Solen sto høyt på himmelen og smeltet luften over landsbyen, og selv de gamle gjerdene virket blendende hvite. Støv steg sakte langs veien til huset – gyldent, lett, som om det ønsket å være vitne til dette øyeblikket. Bilen stoppet ved porten, og stillheten, tykk og oppmerksom, virket som om den holdt pusten.
Den unge mannen gikk ut først – høy, i en lys skjorte, litt flau. Bak ham var en jente, tynn, lyshåret, med en bukett med ville tusenfryd i hendene. Hun så seg rundt, som om hun prøvde å huske om hun hadde vært her før. Luften luktet av epletrær og varmt støv, og et sted bak låven bjeffet en hund.
En gammel kvinne sto på verandaen, kledd i en mørk kjole, med sin knoklete hånd på dørkarmen. Hun så på dem, blunket i solen, og virket plutselig som om hun frøs. Gjenkjennelsen lyste i øynene hennes, så uventet at leppene hennes skalv.
Jenta kom nærmere, smilte litt forlegen og rakte frem blomstene. I det øyeblikket begynte bestemoren å gråte stille. Ikke høyt – tårene rant bare nedover rynkene hennes og etterlot spor som vårbekker i snøen.
Alle stivnet. Gutten senket hodet, uten å forstå hva som hadde skjedd.
«Mamma, hva gjør du…», hvisket han.
Men bestemoren bare ristet på hodet og gjentok de samme ordene:
«Herregud, for et ansikt hun har…»
Senere, da solen gikk ned, satt de i hagen. På bordet sto det te, kake og et gammelt album med falmede fotografier.
Og så fortalte bestemoren sin historie.
Hun hadde en gang hatt en søster, Nina. Hun dro etter krigen og kom aldri tilbake. Hun skrev sjelden, og så sluttet brevene å komme. Bare ett fotografi var igjen: to jenter under et epletre, begge lattermilde, begge med fletter.
«Du ser akkurat ut som den som dro», sa hun og så på bruden. «De samme øynene. Det samme smilet.»
Jenta stivnet.
«Min bestemors navn var Nina», sa hun stille. «Hun sa alltid at hun en gang hadde en søster igjen i landsbyen …»
Og så ble det klart for alle hvorfor skjebnen hadde ført disse to sammen på en så merkelig måte.
Skumringen senket seg mykt, som om noen hadde dekket huset med et varmt teppe. Man kunne høre svalene rasle under taket og en ku som rautet et sted i det fjerne.
Bestemoren satt på benken og så på dem – unge, lykkelige – og det var ikke lenger tårer i øynene hennes. Bare lys.
Hun tenkte at alt i livet ikke var forgjeves. At selv separasjon, hvis man venter lenge nok, en dag vil komme tilbake – i noens øyne, i et smil, i et enkelt «hei».
