Det var en varm lørdagskveld. Alex, Tom og Nick var på vei hjem fra fotballbanen, og lo og kranglet om hvem som hadde scoret flest mål. I krysset kom en eldre kvinne i lang frakk bort til dem, med en stokk i hånden og to tunge papirposer. Hun så trøtt ut, men snakket mykt og selvsikkert.
«Gutter, kan dere hjelpe meg å bære disse posene hjem?» spurte hun. «Jeg bor veldig nær her, men det er vanskelig for meg å gå.»
Guttene så på hverandre. Alex nikket – hvorfor ikke? De tok posene, og kvinnen, som støttet seg litt på stokken, gikk foran, sakte, skritt for skritt.
Først gikk veien langs kjente gater, deretter langs smale stier mellom husene, hvor gresset ikke hadde blitt klippet på lenge. Da de kom til et gammelt nabolag med avskallede vegger og gjengrodde gårdsplasser, kjente Nick en kulde gå nedover ryggraden. Kvinnen stoppet ved et forfallent hus.
«Dette er huset mitt,» sa hun. «Takk, kjære, hjelp meg å bære det inn på kjøkkenet.»
Huset så rart ut – vinduene var dekket av gardiner, døren knirket, og luften luktet støv og fuktighet. Inne var det mørkt, bare opplyst av en svak lyspære. Det hang gamle fotografier på veggene, og det lå noen papirer og filler på bordet.
«Sett posene der», sa hun og pekte.
Da Alex bøyde seg ned for å sette fra seg posene, la han merke til at døren hadde lukket seg stille bak dem. Klikket fra låsen hørtes spesielt tydelig. Kvinnen sto ved døren, urørlig. I lyset fra pæren så øynene hennes merkelige ut – våkne, som om hun ventet på noe.
«Bor du … alene her?» spurte Tom, og kjente at halsen ble tørr.
Hun smilte sakte:
«Ikke lenger.»
I det øyeblikket kom det en svak lyd fra et sted dypt inne i huset – som et fotspor eller en knirkende gulv. Max tok et skritt tilbake, støtte på en stol, og den veltet. Kvinnen banket skarpt med stokken sin på gulvet.
«Sett deg!» sa hun uventet høyt. «Ikke hastverk.»
Alex skjønte at noe var galt. Han fikk øyekontakt med Nick, og Nick nikket. Sekundene gikk sakte. Huset var tett, sikader kvitret utenfor vinduet, og luften virket tykk av frykt.
«Hør her, fru…», begynte Tom, men kvinnen løftet plutselig hånden.
«Hysj,» hvisket hun. «Du er her nå.»
Da gjorde Alex det han hadde tenkt på i løpet av de pinefulle sekundene: han dyttet bordet høyt, veltet en av posene og løp samtidig til vinduet. Nick og Tom løp etter ham. Trerammen ga ikke etter med en gang, men et sekund senere klarte de det. Vinduet svingte opp, og de tumlet ut på det våte gresset.
Kvinnen ropte noe, men de så seg ikke tilbake. Alex løp til nabohuset, hvor en mann satt på verandaen med hunden sin, og ropte:
«Hjelp! Hun prøvde å låse oss inne!»
Naboen ringte umiddelbart politiet. Noen minutter senere sto politibetjenter allerede utenfor det gamle huset. Inne var det ingen. Ingen kvinne, ingen vesker. Bare en åpen dør og spor etter en stokk i støvet.
Senere viste det seg at denne kvinnen hadde vært under observasjon i lang tid – hun hadde en psykisk lidelse, og for flere år siden hadde hun allerede prøvd å lokke barn inn i huset sitt, med påskudd om at hun «letet etter hjelpere».
Barna kunne ikke glemme den kvelden på lenge. Hver gang han gikk forbi det gamle nabolaget, så Alex ufrivillig mot huset der lysene ikke lenger var tent.
Og hver gang tenkte han det samme: Noen ganger kan den mest vanlige forespørsel skjule noe som ingen barn noen gang burde se.
