Snøstormen begynte plutselig. Vinden pisket snøen opp i virvler, knirket under føttene, og de få forbipasserende skyndte seg å søke ly i døråpninger. En kvinne hastet hjem etter skiftet sitt – trøtt, frossen, med en pose i hånden og et varmt skjerf som luktet hjem og varme.
En gammel mann satt ved bussholdeplassen, rett ved siden av søppelkassen. Han hadde på seg en tynn regnjakke og revne støvler, og hendene hans skalv av kulden i lommene. Ansiktet hans var dekket av snø, øynene nedadvendte, leppene blå. Ingen stoppet. Alle gikk forbi.
Hun tok også to skritt… og så stivnet hun. Vinden traff ansiktet hennes, snøen pisket kinnene hennes – og plutselig følte hun seg uutholdelig skamfull. Hun gikk tilbake, satte seg ved siden av ham og tok av seg skjerfet uten å si et ord.
«Her», sa hun. «Da blir det i det minste litt varmere.»
Den gamle mannen så opp. Øynene hans var ikke tåkete eller tomme – de var levende. Han ville si noe, men leppene hans adlød ham ikke. Han nikket bare og presset skjerfet mot brystet.
«Takk», hvisket han. «Jeg skal… huske det.»
Hun smilte og gikk uten å spørre om navnet hans.
Et år gikk.
Kvinnen lå på sykehus etter en ulykke. Et alvorlig blåmerke, et brudd, en uke mellom smerte og halvt bevisstløshet. Hver dag kom forskjellige leger, sykepleiere og studenter inn, alle hastet rundt på samme måte. Men en dag kom en mann i hvit frakk inn på avdelingen. Han var høy og hadde vennlige øyne. Han nærmet seg henne, sa noe lavt til sykepleieren og tok så et brettet, pent vasket skjerf ut av lommen.
Han la det på fanget hennes og smilte.
«Jeg tror dette er ditt.»
Hun kjente ham igjen med en gang – selv uten skjegg, uten rynker, med rett rygg.
«Er det… deg?»
Han nikket.
«Den gang mistet jeg alt. Nå har jeg funnet det igjen. Takket være deg.»
Tårene velte frem i øynene hennes. Han satte seg ved siden av henne og la til:
«Noen ganger kan et vennlig ord eller et stykke stoff varme deg ikke bare den dagen, men hele livet.»
Da han forlot avdelingen, luktet skjerfet på fanget hennes ikke av kulde, men av vår.
