En grå høstkveld senket seg over byen. Vinden blåste våte blader gjennom gatene, og luften luktet av regn og stein. Emily sto ved det gamle murhuset, innpakket i sin våte frakk, og holdt datteren Lily tett inntil brystet, med sønnen Oliver klemt inntil seg – blek, barbeint, med sprukne lepper.
De hadde vandret rundt i gatene i tre dager. Etter å ha blitt kastet ut av rommet sitt for manglende betaling, var alt de hadde igjen noen få eiendeler i en bag og et gammelt fotografi. Byen som en gang virket så levende, var nå kald og likegyldig. Folk gikk forbi uten å legge merke til kvinnen med to barn.
Emily hvisket og prøvde å holde stemmen rolig:
«Hold ut, Oli, vi finner snart et varmt sted…»
Hun var i ferd med å gå da hun hørte noen stoppe bak seg. Hun snudde seg og så en mann – høy, kledd i en mørk frakk og lærhansker. Han sto stille, med en koffert i hånden, og så på dem som om han hadde sett spøkelser.
Etter noen sekunder tok han av seg hansken, tok et skritt fremover og sa stille:
«Jeg har lett etter deg.»
Emily stivnet.
«Unnskyld?»
Mannen så ned på barna. Stemmen hans skalv.
«Din mann… Thomas. Han reddet livet mitt. Jeg lovet at hvis noe skjedde med ham, skulle jeg finne familien hans. Jeg lette etter deg i lister, på gamle adresser, over hele byen. Og nå… har jeg funnet deg.»
Han tok en konvolutt ut av innerlommen – gulnet, men pent forseglet.
«Han ga deg denne. Han sa at familien hans var det eneste han hadde igjen.»
Emily tok brevet, presset det mot brystet, og tårene hennes blandet seg med regnet. Mannen tok av seg skjerfet, dekket skuldrene hennes med det, tok et teppe ut av kofferten og pakket barna inn i det.
«Bli med meg», sa han mykt. «Du trenger ikke stå her lenger.»
De gikk langs gaten, opplyst av sparsomme gatelys. Vinden virket ikke lenger så kald. Lily sovnet i armene hennes, og Oliver holdt for første gang på lenge noen i hånden.
Emily gikk uten å si et ord. Men for første gang på lenge følte hun en varm følelse i brystet, en følelse av at det fortsatt var mulig å starte på nytt.
