En kald vind suste over elven og bøyde de tørre sivene ned mot vannet. Kvinnen knelte helt nede ved kanten, med hendene i det iskalde vannet. Fingrene hennes var røde, leppene blå, men hun skrubbet stille de små barneklærne – små skjorter, sokker, bleier. En gammel bøtte og en pose med rester av såpe lå i nærheten på bredden.
Solen var allerede på vei ned, men hun hadde ikke hastverk med å gå. Hun hadde ingen steder å dra tilbake til – huset de bodde i hadde brent ned to uker tidligere. Mannen hennes hadde dødd på en byggeplass og etterlatt henne med en baby og tomme hender. Nå tilbrakte hun nettene hos naboene og kom til elven om dagen for å vaske klær, varme seg med bevegelse, gjøre hva som helst for å ikke bli gal.
Da fotspor bak henne fikk henne til å snu seg, trodde hun at noen fra landsbyen hadde kommet for å be om hjelp. Men i stedet så hun en mann i en lang frakk. Han sto der og så på henne og barnas klær i hendene hennes. Det var ingen medlidenhet i blikket hans, bare forståelse.
«Vannet er iskaldt», sa han rolig. «Du blir forkjølet.»
Hun klemte klærne hardere uten å se opp:
«Det går bra. Jeg er vant til det.»
Mannen tok stille av seg frakken og la den på skuldrene hennes. Stoffet var varmt og luktet av tre og regn.
«Ikke gjør det», sa han stille. «Jeg skal bygge et hus på denne kysten. For deg.»
Hun så opp.
«For meg? Hvorfor?»
Han smilte svakt.
«Fordi du står her som om du beskytter noe mer enn bare ting. Og slike mennesker bør ikke måtte leve i kulden.»
Han sa det enkelt, uten dramatikk. Så gikk han bort, tok en brettet tegning og en blyant ut av vesken sin og begynte å tegne på et vått ark papir, rett på kneet sitt. Den tørre jorden under støvlene hans knaste i frosten.
En uke senere dukket det opp pinner på stranden, så de første plankene. Mannen kom tilbake hver dag, tross vind og kulde. Først prøvde kvinnen å hjelpe, så bare så hun på, med barnet sitt i armene.
Da gresset ble grønt over elven om våren, sto huset allerede – lite, men varmt, med vinduer mot vannet. Og hver gang vinden brakte med seg lukten av fuktighet fra elven, husket hun dagen da livet hennes begynte å puste igjen.
