Dagen var oversvømmet av solskinn.
Luften luktet av syriner og ferske bakverk – bordene var dekket i hagen, gjestene lo, glassene klirret.
Det hvite stoffet på teltet flagret i vinden, og alt rundt henne lignet en drøm, hvor alt var for vakkert til å være virkelig.
Anna sto foran speilet – i en kjole i fargen av morgenmelk, med en bukett liljekonvall i hendene.
Et øyeblikk virket det som om tiden hadde stoppet.
Hun husket barndommen sin – hvordan bestemoren pleide å flette håret hennes og si: «Det viktigste er å ikke jage etter lykken, den finner deg uansett.»
Da musikken startet, gikk Anna ut i hagen.
Solen skinte gjennom løvverket og reflekterte i glassene, ringene og øynene.
Bestemoren hennes satt på første rad. Liten, i en blå kjole, med hendene pent foldet.
Hun smilte – men det var noe mer enn bare glede i det smilet.
Etter seremonien, da alle lo, tok bilder og løftet glassene, kom bestemoren hennes bort til henne.
Sakte, nesten uten å berøre bakken, som om hun bar på noe veldig skjørt i hendene.
«Jeg vil at du skal åpne denne senere», sa hun og rakte henne en liten eske dekket av blek fløyel.
Anna tok den, men bestemoren la håndflaten sin på toppen av den.
«Når du er helt alene. Eller når du innser at lykke ikke bare er lys.»
Mange timer gikk. Gjestene dro, lysene i hagen slukket, bare girlandene blinket stille.
Anna ble alene i rommet, tok av seg sløret og tok på esken.
Inni lå en gammel ring.
På innsiden var det en inngravering: «Ved første blikk. 1952.»
Hun kjente den igjen med en gang – det var ringen til bestemorens mann, som hadde dødd i krigen.
Annas far hadde fortalt henne at liket hans aldri ble funnet.
Anna satte seg på sengen og skjønte plutselig at gaven ikke handlet om gull.
Den var en påminnelse om at kjærligheten kan leve videre i dem som er igjen.
Den forsvinner ikke, den bare endrer form.
Hun presset ringen mot brystet, og i det øyeblikket blåste en lett bris inn gjennom vinduet – som om noen stille hadde sagt: «Du gjorde alt riktig.»
