Kvinnen ønsket ikke å gå i begravelsen til sin eksmann – «ønsket ikke å se på hykleriet». Men hun gikk likevel, for fortidens skyld. Da ga sekretæren henne en konvolutt som forandret alt.
Det hadde regnet siden morgenen – grått, endeløst, klissete regn. Emma sto ved vinduet og holdt en svart kjole i hendene. På bordet lå en invitasjon til begravelsen til mannen hun en gang elsket mer enn livet selv. «Eksmann», sto det i brevet. Et ord som fremdeles gjorde vondt i hjertet hennes.
Hun ville ikke gå. Ikke fordi hun hatet ham. Men fordi hun visste at alle ville være der: kolleger, venner, slektninger. Folk som smilte til ham foran ham, men ødela ham bak ryggen hans. De som sa: «Hun er bare en skygge ved siden av ham.» De som jublet da ekteskapet deres gikk i oppløsning.
Men minner er sterkere enn bitterhet. Hun tok på seg kåpen, tok paraplyen og gikk ut.
Kirkegården var full av paraplyer. Folk hvisket og glantet på henne. Emma sto til side og nærmet seg ikke kisten. Hun gråt ikke – hun bare så på den fuktige jorden, på kransene med sine kalde inskripsjoner. Plutselig dukket en mann i femtiårene opp ved siden av henne, kledd i en mørk dress, med blekt ansikt.
«Er du Emma Brown?» spurte han.
Hun nikket.
«Jeg var sekretæren hans. Han ba meg gi deg dette.» Mannen tok en tykk konvolutt ut av innerlommen, litt krøllet, men pent forseglet. «Han sa: ‘Hvis jeg ikke klarer meg, så gi henne beskjed.’»
Emma stivnet. Navnet hennes var skrevet på konvolutten med en kjent håndskrift. Hjertet hennes slo fortere. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Åpne den? Vente?
Sekretæren la stille til:
«Han skrev dette to dager før … det skjedde. Han etterlot ingenting til noen andre. Bare til deg.»
Emma satte seg på nærmeste benk og holdt konvolutten som om den var levende. Folk rundt henne spredte seg, noen gråt, andre diskuterte testamentet. Hun brydde seg ikke. Alt hun følte var den kalde konvolutten i hendene og hjertet som banket i ørene.
Da hun endelig åpnet den, snappet vinden et av arkene og bar det bort til graven. Papiret hun klarte å lese, inneholdt bare noen få linjer.
«Du hadde alltid rett. Alt jeg lette etter, var i deg. Jeg er lei for at jeg innså det for sent. Men hvis du leser dette, skal du vite at jeg har gjort opp for det.»
Under brevet var det en pen signatur og advokatens segl. Og under det var det et vedlegg. Et dokument med hennes navn på. Huset som en gang hadde vært deres. Det hun hadde forlatt og etterlatt alt.
Emma satt der lenge. Regnet øste ned. Noen som gikk forbi, dekket henne med en paraply, men hun kjente verken kulden eller vinden. Bare en merkelig, gjennomtrengende følelse, som om noen bak dette grå sløret endelig hadde sluppet hånden hennes – og latt henne begynne på nytt.
