Regnet øste ned. Lyden av regndråper på taket blandet seg med ropene hans. Alex sto i døråpningen, ansiktet rødt av sinne, fingrene knytt til never.
«Nå er det nok, Lena! Kom deg ut! Jeg er lei av å høre på klagene dine, det stadige gråtet ditt!»
Hun sto på terskelen og holdt sønnen tett inntil seg. Hun hadde på seg en tynn frakk, håret var vått, øynene tomme.
«Alex, vær så snill … han er bare et barn», sa hun stille. «Han fryser …»
«Jeg bryr meg ikke!» snappet han. «Gå til foreldrene dine hvis du vil, eller ut i regnet. Bare kom deg ut herfra, forstått?»
Han smelte døren og lot dem stå igjen i øsende regn. Det lange ekkoet av fotspor i huset forsvant, og utenfor vinduet sto en kvinne med et barn og en koffert som allerede var gjennomvåt. Gutten gråt, og Lena strøk ham over hodet og hvisket:
«Alt kommer til å gå bra, vennen. Vi klarer oss.»
De tilbrakte natten hos en nabo, deretter hos en venn. Neste dag dro Lena til byen for å lete etter et sted å bo og finne en jobb. Et bilde av henne, tatt av en forbipasserende, havnet på en lokal gruppe på sosiale medier: en ung mor i regnet, med et barn i armene, som gikk langs veien mot busstasjonen. Under bildet sto det: «Noen ganger ligger en kvinnes styrke ikke i å bli, men i å dra.»
Innlegget ble delt tusenvis av ganger. Folk lette etter kvinnen på bildet og tilbød hjelp, overnatting og mat. Noen kjente henne igjen som Lena.
En dag senere våknet Alex av lyden av telefoner. Telefonen ringte uten stopp – venner, kolleger, bekjente. Alle spurte:
«Er det din kone på bildet?»
Han åpnet lenken. På skjermen var Lena med barnet sitt. Våt, med sammenpressede lepper, men ikke knust. Bak henne var det regn, foran henne var det en tom vei. Hundrevis av kommentarer under bildet: «Så skjør, men så sterk…» «Nå skal han få se hva han har mistet.»
Alex klarte ikke å se bort. Plutselig virket all hans roping, irritasjon og sinne ubetydelig for ham. Han husket hvordan hun forble taus når han hevet stemmen. Hvordan hun la sønnen deres i seng uten å svare på hans fornærmelser. Hvordan hun prøvde å redde det han ødela.
Han lukket laptopen, men bildet forble i tankene hans. Den som alltid hadde vært der, sto nå alene – men sterkere enn noensinne.
Dagen etter dro han til venninnen hennes, i håp om å få snakke med henne. Men ingen åpnet døren. Bare en nabo sa:
«Det er for sent, kompis. Hun er borte. Og, å dømme etter alt, for godt.»
Alex sto i samme regn som han hadde kastet henne ut i. Og for første gang på lenge følte han kulden trenge ikke inn i huden hans – men rett inn i hjertet hans.
