Da David kom til intervjuet for første gang, var han nervøs.
Jakken hans var litt for stor, hendene hans skalv, men han fortsatte å smile – et mildt, vedvarende, ekte smil.
Han visste at sjansene hans var små. Det hadde han alltid visst.
Men han kom tilbake, igjen og igjen.
Noen ganger lot de ham ikke engang fullføre setningen.
«Beklager, men vi har ikke fasiliteter for ansatte som det.»
«Som det» betydde de som bruker rullestol.
Han ble vant til det. Nesten.
David ble aldri sint. Bare stillhet var igjen i ham – en stillhet så høy at den runget i ørene hans.
Hver gang han kom hjem, åpnet han laptopen og skrev nye brev.
Han ba ikke om medlidenhet, han lette bare etter en sjanse.
Alt forandret seg da han en dag fikk en telefon.
«Vi kan ikke tilby deg en jobb», sa kvinnen i telefonen. «Men kanskje du kan fortelle oss hvordan vi kan gjøre kontoret behagelig for alle?»
Den setningen var et vendepunkt.
Han kom ikke som jobbsøker, men som noen som visste hvordan man kunne gjøre ting bedre.
Han hjalp til med å redesigne rampene, omorganisere kontorene og gjøre nettsiden tilgjengelig.
Slik begynte arbeidet hans.
Et år senere ble han utnevnt til prosjektleder.
Tre år senere ble han selskapets direktør.
Da han først kom inn på kontoret sitt, skinte solen på bordet akkurat som den hadde gjort den dagen han ble avvist.
Han så ut av vinduet og sa stille:
«Takk for at dere avviste meg den gangen. Ellers hadde jeg ikke kommet så langt.»
Nå jobber dusinvis av mennesker på kontoret hans, inkludert de som også fikk «nei» før.
Han kaller seg ikke et eksempel.
Han minner bare teamet sitt hver dag om at
muligheter er ikke noe du får. De er noe du skaper selv.
