Solen var allerede på vei ned da han kom ut på skogsstien. Luften var tykk av duften av furunåler og fuktig jord. Furugrenene dirret i den lette brisen, og et sted i det fjerne kvitret en sikade – som om skogen selv tok farvel med dagen.
Han gikk sakte, uten mål. Han trengte bare å være alene. De siste ukene hadde vært vanskelige – så mye hadde blitt sagt forgjeves, så mye var blitt usagt mellom linjene. Skogen hjalp ham å forbli stille på riktig måte.
Og så plutselig – et skrik.
Kort, desperat, levende.
Han stoppet, som om luften selv hadde blitt tykkere. I skogen er hver lyd som pusten til noe usynlig. Denne var ekte, ukjent.
Han svingte av stien. Furu nåler knaste under føttene, grener slo mot skuldrene hans, noe beveget seg et sted foran ham. Hjertet hans banket høyt, som om det prøvde å advare ham.
I en liten lysning glide solen over gresset som vann. Der, ved en fallen trestamme, lå noe mørkt og lite.
Først trodde han det var en valp. Men da dyret løftet hodet, så han øynene – grå, gjennomsiktige, som om de var laget av tåke. En ulvevalp. Liten, skitten, med en pote presset mot brystet.
Den pustet raskt, men uten frykt. Den bare ventet.
Mannen krøp ned, forsiktig, uten å lage en lyd.
«Stille… det er greit», hvisket han.
Ulveungen skvet, men løp ikke bort. De så på hverandre – en mann og et vilt dyr, bare adskilt av pusten deres.
Et minne flimret gjennom hodet hans: faren hans, stormen, barndommen hans. Hvordan faren hans bare hadde løftet ham opp uten å si et ord. Og alt ble rolig.
Han tok av seg jakken og gikk nærmere. Ulveungen snuste i luften, og tok så et usikkert skritt. Den berørte håndflaten hans med den våte nesen.
Og i det øyeblikket ble alt stille.
Selv vinden.
Selv tankene hans.
Han løftet forsiktig opp dyret. Det var lett, varmt, skjelvende, men kjempet ikke imot. Det lille hjertet slo like ved hans eget.
Skogen rundt dem virket som om den så på mens mannen og ulven forsto hverandre for første gang.
Han gikk tilbake langs stien – den samme stien som faren hans en gang hadde ført ham langs.
Solen gikk ned og malte alt rundt ham i gylden røyk.
Og et sted inne i seg selv forsto han: det ropet var ikke et rop om hjelp. Det var et rop om liv.
