Det var en klar dag, nesten uten vind. Asfalten glitret etter den nylige regnen, og solen reflekterte i vannpyttene som speil. I krysset luktet det bensin og ferske boller fra bakeriet på andre siden av gaten. Folk gikk hit og dit – ingen la merke til rullestolen som sakte rullet opp til fortauskanten.
Alex holdt en kopp kaffe og så på bilene som kjørte forbi. Han kom ofte hit – bare for å være blant bevegelsen, blant livet som han en gang hadde blitt skilt fra på grunn av en ulykke. Ansiktet hans var rolig, litt trøtt, men levende. I ørene hans – lyden av gaten, barnas rop, latter.
Og plutselig – en lyd som slo pusten ut av brystet hans. Et skrik, et krasj, skrikende dekk. En bil på den andre siden av krysset krasjet inn i en stolpe. I et sekund virket alt rundt ham å fryse. Så kom flammene. Små, skjelvende, men voksende.
Folk skrek. Noen løp, noen frøs.
Alex rullet allerede fremover. Uten å tenke. Uten å vurdere situasjonen. Bare fremover.
Hjulene rumlet over asfalten, hendene hans brant av spenning. En mann løp mot ham, men hoppet brått tilbake på grunn av varmen. Alex stoppet ikke. Gjennom flammene og røyken så han et ansikt – et barn i baksetet, fastspent, gråtende.
Han rullet nærmere, skjermet seg med armen og kjente varmen som fikk øynene hans til å renne.
«Pust, bare pust», hvisket han, uten å høre seg selv.
Han grep tak i dørhåndtaket, men det var glovarmt. Han brente håndflaten, men trakk igjen. Metallet ga etter.
Han løsnet sikkerhetsbeltet, trakk gutten nær seg med den ene armen og gled av barnevognen, og dekket barnet med kroppen sin. Folk hadde allerede løpt bort og hjalp til med å trekke dem i sikkerhet. Et øyeblikk senere eksploderte bilen, og sendte svart røyk opp i himmelen.
Alex lå på asfalten og pustet ujevnt. Gutten i armene hans skalv, men han var i live.
Folkemengden rundt dem var støyende, noen filmet, andre gråt. Men han kunne ikke høre noe – bare hjerteslagene under armen sin.
Da en brannmann kom bort til ham, smilte Alex stille:
«Går det bra med ham?»
«Ja. Takket være deg.»
Han nikket og lukket øynene. Ikke av tretthet – av stillheten som omsluttet ham innenfra.
Det luktet røyk, bensin og noe annet – livet, som plutselig minnet ham om hvorfor han var i live.
Solen sto høyt på himmelen, og lyset falt på dem begge – mannen i rullestolen og barnet som holdt hånden hans og ikke ville slippe taket.
Og i det lyset virket alt enkelt: smerten, frykten, ulykken – alt ga mening.
