Skolekantinen var alltid støyende. Latter, brett, skramling av skjeer – det vanlige lunsjkaoset. Men midt i støyen kunne man ofte høre den samme latteren – rettet mot en gutt som satt i hjørnet ved vinduet.
Han het Eli. Han var liten, tynn, med evig uflettet hår og en ryggsekk som var for stor for ham. Hver dag tok han med seg lunsjen sin, ikke i en boks som alle andre, men i en gammel juicepakke, nøye vasket og teipet igjen. Fra den tok han ut smørbrød, et eple og noen ganger et tørt flatbrød.
«Seriøst? Har du en beholder fra søpla?» spottet en av de eldre elevene. «Kanskje du har laget en gaffel av en flaske også?»
Eli svarte ikke. Han bare smilte og satte seg lenger unna, som om han ikke hadde hørt det. Han spiste sakte, tok små biter, og la halvparten av maten tilbake i den samme Tetra Pak-kartongen, teipet den igjen og la den i ryggsekken.
Først syntes alle det var morsomt. Så ble det normalt. Ingen spurte hvorfor.
Inntil en dag.
Læreren holdt Eli igjen etter timen for å hjelpe til med å bære materiell til gymsalen. Da de gikk, la hun merke til at gutten ikke gikk hjem, men mot den gamle gårdsplassen hvor de forlatte skurene sto. Nysgjerrig fulgte hun etter ham.
Ved trebua tok Eli frem den samme Tetra Pak-pakken, åpnet den og tok forsiktig ut en halv sandwich og et eple. Så banket han på døra og sa stille:
«Mamma, jeg tok den med tidlig, før den ble kald.»
En kvinne med et innfallent ansikt, innpakket i et teppe, kom ut for å møte ham. Hun så syk og svak ut. Eli ga henne maten og smilte:
«De serverte pasta i kantinen i dag, og jeg sparte litt. Vær så god og spis.»
Læreren sto urørlig og klarte ikke å si et ord.
Neste dag var spisesalen uvanlig stille. Da Eli tok frem Tetra Pak-pakken sin, lo ingen. En av dem som vanligvis spøkte, la eplejuicen sin på Elis brett. En annen brøt av et stykke pizza og la det stille ved siden av.
Eli så opp og sa stille:
«Takk.»
Ingen lo den dagen. Den dagen forsto alle at styrke ikke ligger i å være rik, men i å dele det man har uten å forvente noe tilbake.
