Dagen begynte som vanlig. En solrik park, barns latter, ender ved vannet. Familier satt på gresset, noen blåste såpebobler, andre tok bilder ved fontenen. Alt var rolig – inntil det oppstod krusninger i midten av dammen.
Først la ingen merke til det. De trodde det var vinden. Men krusningene ble sterkere og dannet sirkler. Vannet skjelvet som om noen presset det opp fra innsiden. Et par ender fløy plutselig opp, og da så alle det – noe mørkt, skinnende og glatt som steg opp fra dypet.
Noen skrek. En lang, svart form dukket opp på overflaten – tykk, som en slange. Den vridde seg sakte og steg høyere og høyere. Folk hoppet opp og begynte å bevege seg bort, noen grep tak i et barn, noen løp mot utgangen. En kvinne skrek:
«Herregud, hva er det?!»
Mannen ved vannet prøvde å komme nærmere, men da rykket «slangen» kraftig – og en metallkant steg opp av vannet. Bak den – en til. Folk stivnet. Det var ikke et levende vesen. Det var et enormt, buet fragment av noe gammelt – skinnende metall dekket av silt, med sprekker og merkelige symboler på siden.
Noen ropte:
«Det er et rør!» – men stemmen deres skalv. Nei, det var noe annet.
Da redningsmannskapet kom, dro de gjenstanden på land. Bokstaver var synlige under et tykt lag med skitt.
«USN – DEEP RESEARCH, 1964.»
Forskere diskuterte det lenge etterpå. Noen sa det var en del av en undervannsdrone fra den kalde krigen, andre sa det var noe som ikke burde ha vært der.
Men de som så det med egne øyne, husket noe annet: Den dagen var vannet ikke lenger rolig. Selv måneder senere, når vinden blåste over overflaten, virket det som om noen fortsatt beveget seg under den.
