Da Ben våknet den morgenen, var huset for stille. Det var en tom plass ved siden av sengen hans der Marley alltid lå – en rød hund med intelligente øyne og en vane med å sove med snuten på Bens føtter. Døren til hagen sto på gløtt. Moren hans sa at kanskje noen hadde glemt å lukke den.
De lette etter ham hele dagen – i gatene, i parken, og satte opp plakater på trærne. Ben kunne ikke snakke uten å få en klump i halsen. Han tegnet ansiktet sitt med en tusj og satte opp plakater rundt omkring i nabolaget, og om kvelden satt han ved porten og ventet til himmelen ble lilla.
En uke gikk. Håpet var nesten borte.
Plutselig ropte moren hans:
«Ben, kom hit, fort!»
Marley sto ved porten. Skitten, trøtt, men logret med halen som om ingenting hadde skjedd. Ben løp bort til ham, omfavnet ham, trakk ham tett inntil seg, og la plutselig merke til et stykke papir bundet til halsbåndet hans med en snor.
Hånden hans skalv da han brettet det ut.
På papirbiten, som var revet ut av en notatbok, hadde noen skrevet med ujevn håndskrift:
«Jeg fant ham utenfor butikken. Han tok meg med hjem da jeg var syk. Takk for en slik venn.»
Nederst sto signaturen: «Lucas, 8 år gammel.»
Ben satt lenge og stirret på lappen. Marley la snuten på fanget hans, og moren hans tørket stille øynene. Noen ganger er det nok å bare være der for å hjelpe noen – selv om du bare er en hund.
