Den kalde morgenen begynte med plikt. Duggregn, grå himmel, lukten av våt asfalt. På hjørnet av gaten, nær bussholdeplassen, sto en kvinne med en kasse epler. En gammel frakk, hender pakket inn i et skjerf, et ansikt dekket av rynker og tretthet. Hun satt på en veltet kasse og ropte stille til forbipasserende:
«Ferske epler… fem for en penny… er det noen som vil ha noen til turen?»
Betjent Thomas la merke til henne på lang avstand. For tredje dag på rad hadde hun brutt den samme regelen – handel uten tillatelse.
«Jeg har allerede advart deg», sa han og gikk bort til henne.
Kvinnen så opp.
«Beklager, sir. Jeg trenger bare litt. Jeg skal snart gå.»
Han så på esken og ristet på hodet.
«Det har jeg hørt før. Reis deg. Du må bli med meg.»
Hun sukket, åpnet den gamle vesken sin og begynte å telle småpengene sine.
«Kan jeg bare ta eplene?» spurte hun stille.
Han svarte ikke. Han tok frem håndjernene og holdt dem i hånden – kalde, metalliske, reflekterende det svake morgenlyset.
I det øyeblikket falt en krøllet konvolutt ut av kåpen hennes. Thomas bøyde seg automatisk ned for å plukke den opp. Inskripsjonen var skrevet med skjeve bokstaver, med et barns håndskrift:
«Til medisin. Til fru Henderson.»
Han stivnet. Han kjente det navnet. Mrs Henderson var moren hans. Den samme kvinnen som lå syk hjemme og trengte dyre medisiner som han selv ikke hadde råd til.
Han så på kvinnen, og hun så bort.
«Hvordan … kjenner du det navnet?» spurte han.
Kvinnen skvetter til.
«Jeg… pleide å ta meg av moren din. Jeg vasket gulvene i huset hennes. Hun delte alltid maten sin med meg. Og da jeg fant ut at hun trengte medisin, tenkte jeg at jeg skulle samle litt. I det minste kunne jeg hjelpe litt. Bare ikke si det til noen, sir. La dem tro at det er fra snille mennesker.»
Håndjernene i Thomas’ hånd virket tyngre. Han klarte ikke å svare. En vindpust blåste i ansiktet hans og veltet esken med epler. Kvinnen bøyde seg ned for å plukke dem opp, og han sto bare der og klemte konvolutten.
«Jeg er lei for det,» sa han stille, «jeg tok feil. Du skal ikke dra noe sted.»
Hun smilte – trøtt, men oppriktig.
«Det er greit, gutten min. Det er ikke hver dag man møter vennlighet i uniform.»
Da han gikk, gikk Thomas sakte, med konvolutten i lommen. Det var bare noen få sedler og mynter inni, men de virket mer verdifulle for ham enn noe han noensinne hadde tjent.
