Varmen var så intens at luften glitret over veien. Asfalten smeltet, og bussholdeplassen midt på veien så ut som en luftspeiling. Lisa var på vei hjem fra jobb – trøtt, irritert og med bare drømmer om en kald dusj.
En ung mann, rundt tjuefem år gammel, satt ved bussholdeplassen. Solen stekte ned på ansiktet hans, skjorten var gjennomvåt av svette. Da hun nærmet seg, så han opp og sa stille:
«Unnskyld meg… har du litt vann?»
Lisa hadde en nesten full flaske i vesken. Men hun svarte automatisk:
«Nei, jeg har det travelt.»
Han nikket, uten å ta det ille opp. Han senket bare hodet og lukket øynene, som om kreftene hadde sviktet ham. Lisa gikk videre og så på veien. Solen skinte i øynene hennes, svetten rant nedover nakken. Et minutt senere snudde hun seg – mannen satt fortsatt der, men han rørte seg ikke lenger.
«Han venter sikkert på bussen», tenkte hun og gikk videre.
En time senere, mens hun lå på sofaen hjemme, slo hun på nyhetene. Programlederen sa med tørr stemme:
«I ettermiddag ble en mann funnet død av dehydrering på motorveien nær byen. Ifølge foreløpige opplysninger var han på vei hjem etter at bilen hans hadde gått i stykker.»
Skjermen viste et bilde fra åstedet – samme busstopp, samme ryggsekk, samme mann.
Lisa følte det som om luften ble slått ut av lungene hennes. Hun slapp telefonen, tok en flaske vann fra bordet og stirret på den i vantro. Full. Kald. Fortsatt urørt.
Den kvelden satt hun lenge på balkongen og lyttet til brummen fra motorveien. Hun forestilte seg stadig at noen snakket igjen, stille, nesten hviskende:
«Unnskyld meg… har du litt vann?»
