Det var en kald morgen. Byen var full av aktivitet — biler, støy, mennesker med kaffe i hendene. En mann satt utenfor et supermarked med et teppe over skuldrene og et pappskilt hvor det sto: «Hjelp hvis du kan.» Ansiktet hans var ubarbert, øynene hans var trøtte, men ikke tomme.
En kvinne gikk forbi med sønnen sin. Hun stoppet opp et øyeblikk, så på ham og sa irritert:
«Dere er alle like. Gå på jobb hvis du vil spise!»
Mannen senket blikket og svarte stille:
«Det ville jeg gjerne gjort … hvis jeg kunne.»
Hun fnøs, dro sønnen i hånden og gikk. Om kvelden hjemme husket hun ikke engang dette – det er tusenvis av slike scener i byen.
En uke gikk. På skolen hadde sønnens klasse en time om takknemlighet – barna tok med seg bilder av mennesker som en gang hadde hjulpet dem. Sønnen hennes smilte og tok frem et gammelt avisutklipp. Bildet viste en husbrann. Bildeteksten lød: «Brannmann Thomas Reed redder barn fra brann.»
«Det er meg», sa gutten stolt. «Og det er mannen som bar meg ut.»
Kvinnen stivnet. Hun tok bildet i hendene – og hjertet sank. Ansiktet var solbrunt, med bestemte øyne, men med samme kjeveparti, de samme øynene som hadde sett på henne i supermarkedet.
Dagen etter dro hun dit, til akkurat det stedet. Mannen var ikke der. Bare et gammelt glass og en avis lå på veggen i nærheten – med det samme fotografiet, men nå bleknet.
Hun sto der lenge, urørlig, til vinden snudde siden. På baksiden hadde noen skrevet med ujevn håndskrift:
«Ikke alle helter er heldige etter at brannen er slukket.»
Tårer dryppet ned på papiret. Og i det øyeblikket innså hun at noen ord brenner sterkere enn noen brann.
